Vi pynter oss med ved

I dag baker jeg biscotti, italienske kaffebrød må vite, går det bra, nei, eller det blir etandes, helt sikkert blir det det, men var det plunder, ja. Og jeg har vært på biblioteket og lånt andre bind om Peppa Gris og tredje om Miffy og lest første stubb av Ole Robert Sundes var det Selvomsorg?, herregud. Så gikk jeg hjem så fort jeg kunne, det vil si jeg var innom Nærsenteret, og jeg var sur, for jeg blir det, jeg kjenner at faren min noen ganger har rett i noe ("Sinnet mitt blir så bittert når det er så kaldt"). Å gå her, gå hjem i dissa øde gatene, å gå så fort jeg kan fordi det er minus tjuetre med øya nedi lua på denna måten, jeg blir bitter. Men det var ingenlunde det det skulle handle om, interiørblogger som jeg har blitt. De siste dagene har jeg hatt utallige forespørseler fra folk som vil pynte med ved, samtidig føler de seg grunnleggende usikre. Så jeg går til kilden, vedpyntens far, Jørgen, åssen pynter vi med ved, sier jeg. Stabler og hauger, sier Jørgen, blandingsved, innslag fra rivningstomter. Hvor, sier jeg. I stua, sier Jørgen. Blir ikke det vanskelig å¨komma fram, sier jeg. Inntil veggane da, sier Jørgen, blir rustikk, som kommer av rusk.

Beautifulcountrylove

Jørgen vil at jeg skal skrive om han, eller i hvert fall om det han sier. Jørgen sier ting han vil ha sagt. Somtir sammenfaller det med noe jeg kan ha tenkt. Morda i brødboksen er jo småtrivelige, men jeg har skjønt at jeg burde skrive om interiør, hage og nydelige kaker. Men det e´kke så mye og skryte av, så nå skal vi faen ta det som er. I mars hadde jeg en fin tur på IKEA og kjøpte taklampa Bøja, den blir fin på kjøkkenet, tenkte jeg. Og jaggu, blei´n ikke det, den ni måneder gamle verkebyllen som Jørgen har hengt opp i dag. Anbefales. Juletreet henter vi i egen skau, så klart, og når jeg skriver vi mener jeg meg. Jeg tok på meg skibukse og tre lag ull og stampa over jordet, oppdaga at vi har et rådyrtråkk som krysser jordet vårt, fint det. Jeg sto et øyeblikk ved brua og lurte før jeg resolutt sagde ned den nærmeste vesle buska. Vel hjemme igjen var jeg fornøyd med tidsbruken, fem minutter, og at Anna fortsatt sov, men det var jo et jævli tre, verste jeg har tatt noen gang. Men som Jørgen sa, ser jo hva som er opp og ned. Og nå står det her og skinner og Anna blei stum ved første blikk og etterpå har a brukt et håndkle som buffer mellom seg sjøl og det nydelige stikkende buskaset. Dagens Jørgen anbefaler: Å pynte med ved. Helt ålreite havremakroner: 100 g smør, 150 g havregryn, 150 g sukker, 150 g mel, 100 g rosiner, 1 egg. Mangler du noen av ingrediensene tar du noe annet.

Koselig julefortelling

Det pyntes til jul i et av de fineste husa i Hokksund, der alle trur det bor en skipsreder. Det er lysestaker og julestjerner i vinduene, og Jan Killingstad har ordna så det er lys i treet på verandaen. Nå er det bare spesialnissen som mangler. Pappa går ned trappa og snakker om hvor tung spesialnissen er. Nå er det bare å finne´n. Men det går som en mardrøm, spesialnissen står akkurat der han trudde. Ooo, så tungt, sier pappa og bærer nissen inn på badet. Det er jo en hagegnom, sier jeg. Ja, det er nisse, sier pappa, også så tung. Vi kjenner. Jørgen ler. Denna er vel ikke tung, sier jeg. Tenk på det a, denna bar jeg hele veien fra slippen, sier pappa. Pappa bærer spesialnissen, som ligner en hagegnom, opp trappa. Ja, hvor skal du ha´n a, nå må du svara da, sier pappa, ska du ha´n her, ikke sitt som du er tæla, nå byner auksjonen og da må jeg værra på plass.  Det e´kke den, sier mamma. Hva er´e du sier, det er jo detta som er spesialnissen, det er denna jeg har bært fra slippen, sier pappa. Det e´kke den jeg skal ha, sier mamma. Asså, du maser på meg støtt, at jeg holder ut. Men han tar det med fatning og bærer spesialnissen ned trappa. Jævla tunge nissejævel, sier pappa.

Det er jo noe gærnt når langrennsløperane tjener dobbelt så mye som svømmerane

Vi har vært sammen med pappa.

Jeg faller for fristelsen

Og legger ut det ene diktet etter det andre. Er dette et dikt vil du kanskje si, ja, sier jeg da. Og jeg har tross alt studert litteratur i årevis. Men selvfølgelig, jeg tar gjerne i mot kritikk. Det er det som driver kunsten og vitenskapen framover, men just ikke samlivet.

Du er den beste. Det er ingen som slår deg veit du. Si at du har det bra.

Jeg har det bra.

Det var alt jeg trengte å høre. Det e´kke noe med oss?

Nei.

Vi har det så nydelig.

Ja.

Ole Robert Sunde

Og her er det, etter oppfordring fra utallige lesere, Ole Robert Sunde-diktet, et av dikta fra tida på Skrivekustakademiet, aiaiai, storhetstida under sjølveste akademileiaren Tormod Haugland. Det var mannen sin som kunne bære ei lusekofte!

Og vi skulle banka Ole Robert Sunde

Hadde´n bare ikke vært så svær

Smokka´n rett ner

Hadde bare sett skohælane på´n

Og Jørgens

Jørgen vil gjerne at jeg skal skrive om´n. Han er ikke akkurat sjalu, han ler godt av pappas rariteter, men som poet, revolusjonær og litt av hvert, skulle´n ønske seg å være mer sitert. Også var det jo denna vesle, dumme gutten som jeg var sammen med for mange år siden, da Jørgen og jeg blei sammen, som enda til hadde en diagnose, men allikevel klarte å uttrykke seg såpass presist som: Den rumpa di kunne du pakka inn og gitt meg til jul hvert eneste år. Og detta skreiv jeg i et dikt på Skrivekunstakademiet til rosende omtale. For det var ikke akkurat det dårligste diktet mitt.

            Men det var Jørgen. I forrige uke bæsja Jørgen og fortalte meg hvordan bæsjen så ut. Jeg husker ikke detaljene, jo, den var så stor, at han måtte ned spyle flere ganger. Den slags trur jeg bare er desperate forsøk på å få omtale. Men nå har´n bursdag hvert øyeblikk og blir 31. Og detta husker jeg vi snakka mye om i bynelsen av forholdet, på den tida jeg altså hadde dumpa denna med diagnosen til fordel for Jørgen, som vi sa at var dels 14, dels 63 år. Og sånn er det fortsatt: Jørgen er en fantastisk furter, samtidig behersker han kunsten å surmule som en godt voksen grinebiter. 

Min mentale alder

Detta er en artig øvelse innen dameblad og featurejournalistikken. Hvor gamle er tenna dine, og rumpa og huden, sånn kan du dissekere deg sjøl. Jeg skal gjøre det kort: Fysisk er jeg på topp. Hver dag tar jeg svisker, brokkoli, gulrøtter, appelsin, tran, spinat. På 2 år har jeg drikki 2 flasker vin, inni meg er det som i en 12-åring.                                                                                                                                                   Men skølten. Det er en annen skål. Det er jo så mye jeg er misfornøyd med. Tregheten overalt, jeg forutsetter at alle kan det dem skal. Damer flest, dvs damer jeg ikke kjenner, herregud, hva er det med dem, blogger om rumpa si og muffinspynt. Spørsmålet er: Er jeg 60 eller 70 mentale år? Alt var bedre før; det var sol hele sommeren, det var finere da jeg var Beabetten. Solstadmigen og litteraturen, det e´kke bra det heller. Men så skal jeg til med ped og bli lektor i norsk og hva er det da som skiller meg fra en Elias Rukla, fint lite.  

Min misnøyes vinter

Det meste er unnagjort. Det jeg har igjen er barne- og barnebarnsrelatert. Jeg trur ikke det blir bedre. Om Don Draper skulle dukke opp så hadde det blitt dritt det og.

Now I am quietly waiting for the catastrophe
of my personality to seem beautiful again,
and interesting, and modern 

Det helvetes livet på landet

Vestavind. Vi kler oss i flere lag ull. Anna ser ikke ut som en vanlig unge, Anna har aldri fine klær. Jeg har begynt å legge meg med ullstillongs. Vi bærer ved. Avisa er like forbanna dårlig. Røret under vasken lekker. Men vi går på ski, vi liker det. I ei ukes tid har jeg gleda meg over å gå på ski i veien, altså stå på ski fra skiløypa og hjem. Slik, bruddstykkevis og delt, har jeg ant et godt liv på landet. Så i dag er det en som kjører forbi og trer hue ut av vinduet og roper detta ekke noe skiløype. Detta ekke noe sted.

Hår- og selvutviklingsinstituttet i Mjøndalen

Det er første gang. Jeg er ikke en gang sikker på hvor jeg skal henge jakka. Det ser ut til å være et eget avlukke for yttertøy, det har jeg aldri vært borti før, kan det være at det bare er for personalet? Skal jeg i så fall ta med jakka rundt? Jeg sitter ned. Det synes å være et hundretalls magasiner i reolen bak meg. Damene er kledd i svart, de ville nok si sort, alle har høye støvletter. Så er det meg. Helene spør hva hun kan gjøre for meg. Jeg sier at jeg er ganske åpen, men at jeg vil ha litt mer av en frisyre. Du er en sånn sprek dame, sier Helene. Du har en så flott feminin stil, sier Helene, det kan vi bruke. Helene har nettopp vært i Milano og viser meg bilder i ei bok. Sånn, ikke sånn, sier Helene.  Skal jeg vaske gjennom det da, sier Helene. Hvis du vil, sier jeg, jeg vaska det i går. Er det ikke deilig da, sier Helene, å unne seg litt? Jeg ler litt, og vi går til vasken. Dette er spesialsjampo, den trenger inn i dybden og tar bort forurensning, sier Helene. Jeg roter jo bare rundt på tunet, men sier ikke det. Ei av Helenes kollegaer bretter håndklær. Henne kan vi bruke, sier Helene, er du litt sånn som liker å være med på ting? Jaa, sier jeg. Stur, sier Helene, det er noe vi har en gang i året. Helene gir hodebunnsmassasje, det passer å være stille.
   Helene klipper og forteller meg at jeg har så flotte bryn, ikke et grått hår! og så flott naturlig farge, akkurat sånn det skal være nå. På et tidspunkt er Helene usikker med tanke på hva hun skal gjøre med den verven i bakhuet, kamuflere, klippe bort, hva skal jeg gjøre? sier Helene. Jeg veit ikke, sier jeg, jeg ser ikke så mye bak der. Helene legger ned saksa og ser på meg, det er svært viktige at vi er ærlige mot hverandre, sier Helene.
   Kanskje jeg blir med på Stur da.  

Pappa gjør rede for sitt politiske program

Pappa ligger i senga og leser Bygdeposten og roper: Han er så dum, han er dum i kjeften, han er dum i huet. Hva er det for noe med han? sier jeg. Han har sagt så mye dumt, fylle stein i fjorden og jakte elg i annenmanns skau. Herregud, sier jeg, denna jakta har vel ikke noe å si. Det blei skyti ei ku på Kolbræk under krigen, sier pappa. Du skulle bodd i Rødenes, sier jeg, bygda med bare bra folk. Vi respekterer hverandre, vi, sier pappa.

Urmakeren i den lille byen H.

Kan du få i gang denna, sier jeg. En artig sak, sier urmakeren, jeg må gjøre et prisoverslag. Kan du få gjort det i dag, sier jeg, så løper jeg innom etterpå. Neineinei, sier urmakeren. Skal jeg ringe deg da? sier jeg. Nei, sier urmakeren, jeg ringer deg. Han må åpne alt. Det er en alvorlig sak.

"Det var ei der som hadde fått sølvpokal for flatbrødbaking og det er det ingen av oss andre som har fått."

Jeg er på juleutstilling og hører på damer.

- Dem står rett opp og ned.
- Jeg va´kke snau anten jeg satte dem i sving, jeg.
- Nei.
- Detta med sjukemelding.
- Det er for lettvint.
- Men så er det mange som har utmattelse og forskjellig.
- Det er mye håpløshet, trur jeg.
- Jeg sån Hellstrøm i går, han sier det som det er.
- Dissa svenske ungdommane står på fra morra til kveld og dissa vi har. Det er lissom et ork bare å lukke ei dør.
- Men skal vi ikke snakke litt mer om mølje. 
- Ja, det kan vi snakke om.
- Vi koster mjølet, vi.
- Det gjør vi og det.
- Fin veite og fin rug bruker jeg.
- Ikke noe sammalt?
- Han Alf hadde oppskrifta etter a Sigrid og da veit du at det var detta gamle.
- Det var det gamle.
- Men det gamle, va´kke det grøvere. 
- Men ikke til fint.
- Jojo.
- Det er jo i fettet smaken ligger.
- Jeg syns det er godt ved siden av alt, jeg.

Potetgullnarkomani i indre Buskerud

Jeg er en ivrig multitasker. Det er sjelden jeg gjør en ting av gangen. Det er også sjelden jeg slapper av. Men jeg sover jo om nettene. Så jeg er ute og løper og løper innom Eikersenteret for å kikke. For Eikersenteret har svingt seg opp, mora og faren min handler der, det syns dem er trivelig, dem treffer folk dem kjenner og drekker kaffe på bakeren, og bakeren, ja, han har kaffe av flere slag, helt som i byen. Så kan jeg gå på do i samma slengen. Men detta helsikes senteret, jaggu, har det ikke svingt seg så jeg ikke finner doen. Jeg går inn dern pleide å værra. Du, dette er backstage, sier ei ung jente. Jaha. Jeg er backstage på Eikersenteret, ei dame med lange støvler og pelsvest danderer druer på stettefat. Noen blir føna. Det blir kjempeshow, sier jenta. Jeg løper over Loesmoen og tisser ved elva.

Pappas forkjølelse

Nå er jeg dauaferdig, sier pappa. Ja, skal jeg tilkalle de nærmeste, sier mamma. Kan jeg drekke av kartongen, sier pappa. Nei, sier mamma. Ja, åssen glass skal jeg ta da, sier pappa.

Jobben ringer

De er i ferd med å legge kabalen, jobben vil vite hva jeg kan tenke meg å drive med. Jeg er ikke helt sikker, sier jeg, jeg må tenke på det. Jeg lufter det med Jørgen. Du må jo bare få gitt ut denna nidromanen, sier Jørgen, så løsner det, Anne Holt blei jo justisminister. Ja. Jeg kunne jo bli arbeidsminister. Eller i hvert fall statssekretær. Så kunne jeg trappe ned som ordfører etterpå og fylkesmann. Det virker rimelig.

Apoteket i Vikersund

Anna er sjuk. Virker adekvat, sier Varilden, men skriver ut en resept. Vi raser bort på apoteket. Bare en foran oss i køen og sju damer på jobb, bra. Men hu ene er opptatt med å skrive ut lapper og hu andre bare snakker om drops, deler ut smaksprøver, denna dropsen er nemlig både svak og sterk. Og to av damene står i kassa for ikke-reseptbelagtheter, det er det jo ingen som skal ha, damene småprater og koser seg. Neinei, vi står der og stamper. Går det bra, jenta mi, sier jeg, er du trøtt. Anna har bobledress, voksipose og ullteppe over seg, arma står rett ut. Vi triller rundt i den grad det går an. Gavetips, smågaver, kalendergaver, gaver til han og henne og til de minste og de over 65, det er oss. Vi har fått lærlingen, hu som skreiv ut alle lappene som ingen skulle ha. Jeg legger fram resepten. Hu må ha hjelp. Farmasøyten kommer og forklarer. Lærlingen henter mikstur, skriver ut lapp, settern på. Farmasøyten skal bare signere, men bråstopper. Denne er jo med lakris, sier farmasøyten, det er jo en helt annen dosering. Kan jeg ikke bare blande det ut, sier jeg håpefullt. Langt i fra, farmasøyten må ringe legesenteret og høre hva legen har ment. Nå er vi snart ferdig, Anna, sier jeg, vi skal hjem nå. En slek må du ha, sier dropskvinnfolket, ta en slek. Jeg ser bort, opp på veggen: Tørr i munnen? Det finnes råd - spør oss. Jeg snur meg bort, ser ut: Har du husket røkelse? Jeg går da for faen ikke på apoteket fordi jeg er tørr i munnen eller vil ha røkelse, jeg skal ha medisin til ungen min, nå! Det er telefontrøbbel hos legen, sier lærlingen.

På generell basis er ikke jeg gærn etter valgfrihet. Men det nye apoteket i Vikersund trur jeg blir bra.

Jeg har sett Figaros bryllup, og jeg har sett på kommersielle tv-kanaler flere ganger

Figaro er grevens tjener, som skal gifte seg med Susanna, som er grevinnens kammerpike. Greven vil ligge med Susanna. Det høres kanskje spennende ut. Det er det ikke, det går for sakte. Operaer flest foregår på utenlandsk, men publikum (i hvert fall på min hjemmebane av en opera, den i Bjørvika) får en teksta versjon opp på stolryggen foran. Første akt av Figaros bryllup varte i halvannen time, på stolryggen blei detta omtrent fem setninger. Så har jeg sett WipeOut, 4-stjerners reise og noe møkkajævli surr med Ingeborg Heldal og Jan Thomas. I WipeOut skal masete mennesker gjennom ei hinderløype, under hinderne befinner det seg sølevann, hinderløypa er i Argentina, og Raske menn kommenterer. Det er nok de som syns at detta også høres spennende ut, for eksempel svogeren min, presten i Langesund. Men det programmet egentlig handler om er Synnøve Skarbø. Heri ligger problemet. Mia Gundersen, Edward Schulheis, Lars Bohinen, Jorunn Stiansen er ute og går i regnet i en nord-italiensk by, etterpå er de så slitne at de fortjener champagne i bassenget, Edward tar bomba. Så er det denna vanlige vesle jenta, 19-åringen, som får være med på fotoshoot. Så bra!, sier Ingeborg, Jesus Maria, sier Jan Thomas, saved my day, Christopher nikker og er helt enig. Veslejenta dukker opp med kaffebeger, du mangler litt bryst, sier stylisten, men det fikser vi. Du har festivallakk, sier stylisten, her får vi bare sette i gang. Veslejenta prøver, kjolen sitter som et skudd, sier stylisten. Kødder du?!, hviner Ingeborg, så bra!

Det var sol hele sommeren

Vi kjører til svogeren og svigerinna mi, vi kjører langs Eikeren, det er pent som et kalenderbilde. Vi passerer campingplassane i enden og det slår meg at det er hit jeg lengter, jeg lengter etter sandvolleyballbane og grillos i forteltet. Jeg lengter etter alt som er vanlig, etter å værra fornøyd, nøye meg med det.

Alt var bedre før. Det var det. I hvert fall var det verre på en bedre måte.

Det potetgullnarkomane Amerikanorges trang til å eta dritt

 Jan Fredrik Karlsen. Nothing further. 

Ny serie på søndag: Norske sjøhelter

* Vi flytter klokka, jeg har gleden av å være hjemme aleine med Anna og spise frokost og høre NRK Gull med Mentz Schulerud fra 1958, bare avbrutt av NEINEN og diverse leiker som flyr gjennom lufta 

Peter Wessel Tordenskjold. Ah! Få navn i vår nasjons historie vekker en lignende begeistring. Født i 1690, før så rota dem litt med det, men nå er dem sikre. Og attpåtil denne uka her i 1690, den første uka i november. Altså kan vi feire 320-årsdagen for Peter Wessel Tordenskjolds, den store norske sjøkrigerens, fødselsdag hele uka. I Danmark kaller de ham Peder, men han var født i Trondheim. Og byen bærer preg av det, forteller en noe oppesen, men tydelig belest gentleman. Det er statuer her og der, men i gata der Peter Wessel Tordenskjolds foreldres hus står, er plakettmangelen skrikende. Andre, ikke vår dyktige guide, har hevdet at Peter Wessel Tordenskjold prøvde seg som skredder, dette er uriktig. Riktignok var hans far skredder (men det var også med farens skip Tordenskjold først satte ut), sønnen derimot higet mot barberyrket. Og det var ikke noen søndagsskole, å, nei, barberen var den som like gjerne spjelket bein. Det var konsuler og assessorer i byen, Bissen og Bang, som gikk i bresjen for å hedre byens store sønn, den gang vår beleste gentleman bare var en guttunge. Men noen av monumentene kom skjevt ut, det er begått beklagelige feil ved å plassere monument i nettopp estetisk sårbare bydeler. En annen er plassert nær en stor musikkpaviljong slik at det hele kommer ut av alle proporsjoner. Så var det en av disse utmerkede konsuler som avgikk med døden. Men hans utmerkede og energiske hustru Victoria førte arven videre og lyktes med å lage et vidunderlig museum på Lade. Nede på Lade lå storgårdene tett, også her hadde Petter Wessel Tordenskjolds foreldre, Jan og Maren, en bolig. Anekdotene er mange. Stavern er jo den kystbyen som for alltid er knyttet til Peter Wessel Tordenskjolds navn. Men på den tiden het det Frederiksværn, prøver Mentz Schulerud seg. Nei, nei, nei, nu tar du aldeles feil!, sier vår venn.

Bestefar får lasagne til middag

Åssen kunne dem finne på å gi meg detta, jeg skjønner ikke åssen dem kunne finne på noe sånn. Hvoffor hadde dem finni på detta. Det va´kke etandes. Det va´kke brukandes. Det smakte ingenting. Det va´kke noe smak på det. Detta gikk itte an å eta.

Jeg er mor til en 1-åring

Jeg skal selge tomt, jeg skal bake kaker og lage vegetarlasagne til elleve voksne og seks barn og tømme fryseren før det kommer 20 kilo elg i helga, det er kratthelvetet neri lia, det er blogg, loppis, helsestasjon og gamlehjem, og hele tida snakker jeg med blid og pedagogisk stemme

Journalistikk er arbeidet med å dokumentere hendelser i samtida

Bygdeposten er ei lokalavis som blir utgitt i Modum i Buskerud. Den dekker kommunene Modum, Sigdal, Krødsherad og Øvre Eiker. Avisas redaksjon ligger i Vikersund med lokalkontorer i Prestfoss og Hokksund. Thormod Hansen skriver som ei ræv. Vegar Møller-Johnsen kaller seg disponent. Det er 1029 disponenter i Frimurerordenen. Bygdeposten er så jævli dårlig.

Myrlegging av Slottsplassen

Her forleden hadde jeg gleden av å besøke hovedstaden. Jeg var på vei over til beste vestkant for å delta i en quiz. Denne quizen vedkommer ikke historien. Sammen med noen venner passerte jeg Slottsplassen. Er det sand, sa jeg til Nina, ja, sa Nina, er det ikke stygt? Og noe petimeter er jeg ikke, men denna sandhaugen av en Slottsplass fant jeg utiltalende. Slumsete og tilfeldig var orda som rant meg i hu, litt sand her og litt der, rød, strødd utover brosteinen, mens sjølve plassen bukta seg etter sandas forgodtbefinnende. De skal visst gjøre noe med det, sa Nina. Jaha, sa jeg, skal de asfaltere da? I det samme sto det klart for meg hva som straks burde gjøres. Myr, formelig ropte jeg, det eneste naturlige er å anlegge ei myr! Nina så med en gang de samme fordelene som meg. Så kunne folk fått utdelt et sett gummistøvler og et lykke på reisen. Og hvis denna Stoltenbergen følte seg så pigg, så kunne´n vel i jøssenam sykle over. Også detta reint ut sagt unaturlige og sjuke rennet av biler under statsbesøk hadde vi vært kvitt.

Jeg har sett Nokasfilmen

Kunne jeg vært forbryter, hadde jeg vært god? Jeg mener bestemt at jeg er en god løgner, langt bortimot den beste jeg kjenner. Men jeg mangler jo drive, eier ikke initiativ, forresten så e´kke det sant, jeg er helt gærn etter å bli ferdig med ting, men noen entrepenørnatur er jeg ikke. Penger motiverer meg ikke. Jeg kunne vel vært en ålreit småfisk, en sånn som sykla og rana postkontoret, men så måtte jeg hjem og trene og kløppe plenen.

Things to do when you´re dead in Vikersund

Vært i alle butikkene. Uråd å få tak i lakrislisser.

Lenge har det gått så tungt og trått og smått og hab og mismot har oss knuget lenge nå. Men vent så skal du se, her kommer Dnt*

Hva er det som har knuget oss, sier jeg. Hab og mismot, sier bestefar. Hab, sier jeg. Ja, sier bestefar. Når var du medlem a, sier jeg, var det tidlig, det? Ja, sier bestefar. Når da? Ute på trappa har jeg tjora en kanin, sier bestefar, den kan mjelke både sprit og parafin. Jeg huser´n Kjell Wold, sier bestefar, han var lissom ikke noe kjekk kar. Johan Bensen og, det var en kjekk kar, vi var på jakt på Øståsen. Fikk dere noe a, sier jeg. Det var bare fyll og tull, sier pappa, bare spetakkel. Gunnar Wold var jeg kompis med, det vakke alle som var det, han var formann på Katfoss, sier bestefar. Hvor mange poteter blei det, sier pappa. Dem hadde ikke poteter på fabrikken vel, sier jeg. Det var akkurat det dem hadde, sier pappa, fullt av poteter på tomta. Ja, blei det delt ut da, sier jeg. Fatter kjøpte flere jernbanevogner med poteter, han, sier pappa. Tre jernbanevogner fra Kongsvinger, sier bestefar, førsteklasses poteter.

* Det norske totalavholdsselskap

Hvorfor hilser ikke ordføreren på alle når presten gjør det? I hvert fall kateketen

 Det var i fjor på denna tida. Jeg skulle på biblioteket en tur. Og der, i høstmørket utafor, møtte jeg ordføreren. Jeg hadde sett´n i blad, det var ikke tvil, det var han og ingen annen. Jeg blei glad. Jeg ville hilse blidt og kunne ikke tenke meg noe annet enn at ordføreren ville det samme, om enn noe formelt kanskje, han var jo på jobb. Men før jeg fikk sagt et kløyva ord var´n slukt av høstmørket. Detta er jo ikke noe heksejakt. Vel er jeg ute etter ordførerjobben, men jeg er også en stor humanist og tar høyde for litt av hvert. Han hadde vel hatt en lang dag. Kanskje satt kjerringa innpå Øst-Modum og fråda og holdt lapskauskjelen varm. Og detta rådmannkvinnfolket, hu er jo helt sikkert ikke god å værra sammen med hele dagen. På den annen side: Lar Fabian Stang seg stoppe av sånne småligheter? Ferdinand Stang bader og viser rompa og roter rundt inne i startfeltet når damene skal til å gå tremil. Det er real ordførering, jeg blir begeistra! En annen gang møtte jeg assisterende rådmann der nede. Larsen. Han hilste. Kateketen med det lange håret hilser støtt.

Hverdagsliv

Elgjaktglamouren har lagt seg, det er striskjorte og havrelefse i Vikern. Spesialspillet skal gjøres ferdig, det er Seinfeld-episoder som skal sees og detta samlivet går jo ikke av seg sjøl, det heller. Jørgen melder oss på Furumomila. Jeg har ikke noe klubb, sier jeg, Vikersund langrenn a, sier Jørgen. Jeg gidder ikke betale kontingent der, sier jeg, skriv Nordre Rødenes. Blir ikke det litt rart a, sier Jørgen, tenk hvis du vinner for Nordre Rødenes helseklubb. Å, jeg har så mye der ute nå, sier jeg. Du er så konfliktsky, sier jeg, skriv hva du vil. Jeg hadde grua meg resten av uka, jeg, hvis du skreiv det, sier Jørgen. Fiskekaker til middag.

Jaktlaget fullt av bare bra folk

Det er en perfekt dag å gå Langrakken på Kråkehatten. Skytterne setter seg i bilane og kjører på post mens vi i drevet, sjølveste arbeidshestane, må ut og gå. Jeg har lagt engstelsen bak meg, jeg har kompass rundt halsen, særlig at jeg skal bruke det! Og ikke nok med det, jeg har radio! Zodiac, jaktkanal 6 er tuna inn. Så langt er det bare skurring, men ellers er det jo litt som å værra i krigen. Jeg har blitt fortalt hvordan jeg skal snakke in, men da skal jeg værra ille ute før jeg blander meg inn i sambandet. Det er Gunnar som går først, Gunnar setter ut, rolig og pent, sier Gunnar, vi tar det helt med ro, plukk bær, sier Gunnar. Det er ikke så oversiktlig som i går, tvert i mot er det kulete og køddete (Kråkehatten 228 m.o.h.!), og noen blir satt her og noen der, jeg ser slett ikke bort i fra at vi går i ring. Sjøn er der, sier Gunnar og da sier resten seg sjøl. Jeg havner mellom Jørgen og Rasmus. Og var jeg moi i stad er jeg egentlig ikke det nå, vi er i ei ur, ei røys, det bærer ganske bratt ned i det som ser ut til å være mørk og kronglete skau. Men så gjømmer jeg meg for å tisse sånn at jeg trur Rasmus ikke ser og da ser jeg Jørgen, all right! Ropet går, det er Gunnar, han er nærmest sjøn, fikk jeg inntrykk av, hohoi. Vi roper oss ned av skrenten. Jeg har god kåll på Jørgen, det er verre med Rasmus, jeg blir gåandes litt som ei bikkje i mellom. Jørgen, sier jeg, vent. Men Jørgen er ivrig etter å få kontakt med han som blei satt ut lenger nede, særlig at Jørgen går pent og rolig. Rasmus kan jeg ikke skjønne at går i det hele tatt. Jeg går pent og rolig. Men muligens skrått (on the bright side - ikke i ring), verre med retninga og, når venstrepunktet mitt mangler. Jeg hoier på. Vi er ute av krongleskauen og oppå en kolle. Der er sjøn, alt blir klart og betydelig. Men Jørgen har hooka opp med denne Vegar, vi er for langt den veien, sier dem, jeg må oppå en nut, gå lenger opp der, sier dem og peker, ja, ja, sier jeg, ja, hvor er Rasmus, sier dem. Rasmus, roper jeg, hoho. Og hele tida hører vi Gunnars jevne hohoi neri skaubånnen, rolig og pent gårn og koser seg, heldiggrisen, nærmest sjøn. Det er hardere tak oppi høyden, Jørgen og Vegar virker å klandre meg for både det ene og det andre, jeg er for langt hit og dit og ikke har jeg passa Rasmus. Yadiyada. Vi posisjonerer oss på nytt, kjaser oss over en ny liten ås, inn i et nytt køddekronglete felt, vi er for tett igjen, men med ett gjaller børseskuddene i Kråkehattmorran. Jaktlederen på radioen: Viktig melding til alle jegere, oksekvoten er nå full! Jaktlaget fullt av bare bra folk klarte det igjen.

Elgjakt i indre Østfold

Har dere kompass, sier svigermor, har dere kart, har dere tau til å dra elgen? Vi skal jo bare hoie, sier jeg. Men en spire er sådd, jeg er lett urolig. Vi kjører til skytebanen, å, jøss, det er et renn av suver og pick-uper. Det summer fra skytebanehuset, kæra prater, blå resepter og sjukehjemsplasser og takarbe er faenskap. Jaktlederen deler og teller oss, vi er i drevet. Vi setter oss i bilane og kjører til veien stopper. Trytjern. Vi sæler på. Vi har fått låne et kompass, men jeg behersker det ikke. Hvor peker det nå, sier Jørgen, nord, sier jeg, sør, veit ikke. Herregud, jeg har venner som er reint ut sagt profesjonelle o-løpere, hvorfor kan jeg ikke detta. Jeg blir nerveklein, det er ulv og bjørn og villsvin her, sier dem, det er så, men hva om jeg skulle bryte ut av rekka. Jaktlederen setter oss ut. Skal du ha kompasset eller skal du ikke ha kompasset, sier Jørgen. Farin ta, jeg går på rein hoing. Hoho. Hoho, hoho, hoho mange ganger etterfulgt av et og annet deå, og skauen svarer: Hohei, hå, heiho. Jeg har kontakt, jeg syns det går greit, peller bær, tisser, er ovapå, ser en hare. Hold linja, sier masekråka til høyre, så byner Jørgen med det samma på venstre, det må jo værra bra at jeg er her. For å gjøre en lang historie kort ut av dette mitt første drev: Vi går drevet i gjennom, vi sekke en dritt, Tor Dal har sett ei ku og en kvalm, kalv, svømme over Damsundet. Det blir pause med bål og svært kolesterolholdig mat, jeg veit fint lite hva jeg skal si. Så kommer Johnny Tangen og bikkjelaget, unge olmtutseende, rødkjaka kærer, men samtidig er de søte og, som Anna når hu har leika fint og er varm og ivrig. Dem sverger til bikkjer, dissa, det er kontroversielt, om enn ikke like drepende som vakuumpakkakjøttstriden, som i sitt vesen jo ikke var ulik Muhammed-karikaturstriden. Etterpå står jeg tre og en halv time på post 11 i Langmåsan, leikekassa hass Tore H. Jeg hører magan min romle og på et tidspunkt er bikkja innom meg, jeg vil ikke forstyrre for mye og sier hei, du, ta elgen.

Trubbel

For datateknisk er jeg ikke akkurat noen reser og jeg spør Jørgen om hjelp og han er så varm at han er grinete og jeg byner å bli lei. Jeg må jo smøre niste og, og legge meg tidlig. Jeg sier han får ta av seg buksa, han ber meg opprette et nytt innlegg bare for å gjøre det, jeg veit ærlig talt ikke om det bringer oss noe nærmere, detta

Jakt - bedre enn sex?

Så er det fredag i indre Østfold og Anna er lagt og jeg sitter bare og venter på at kvelden skal gå for i morra er det jakt, elgjakt, klappjakt og hurlumhei, og men vips, før jeg veit ordet av det, så har jeg starta blogg. Kan det være så enkelt? Antakelig ikke, jeg forventer tilbakeslag. Antagelig snart. Men inntil videre sitter jeg jo her, som en fornøyd gris og kan like godt skrive, det var jo det jeg ønska. I tur og orden skal jeg ta for meg, nå skal vi se, kommunen, Bygdeposten, om å være bombe, om å være bonde, Birken - bedre enn sex? Språkvirtuosen Anders Bache kunne jeg tenke meg å si noe om. Også burde jeg få lest noe av det surret som kommer ut i høst og prøve å si noe om det. Og ungdommen, jeg er jo veldig interessert i ungdommen. Men nå skal vi se her, nå tar vi det med ro. Også vil jeg gjerne si noe om familien, familielivet, og hvor skoen egentlig trykker.