Badeveien

For å, på korrekt, lektoralt vis, si det med en Hamsun-tittel, men livet lever på Badeveien og. Grøftene står fulle av rødkløver og prestekrager, markjordbæra synger på siste verset, men lukter stadig søtt, hestene halvsover i varmen og hveten hans Nils byner å bli gyllen. Men den årlige vognskjulfesten hans Kjell Grønhovd har gått av stabelen, det er jo en nyhet. Jeg var ikke akkurat der, men det var´n Jørgen og seint hjemme var´n og, og vondt i hue hadde´n dagen etter. Der var det mange gamlinger, men det kilden også kunne berette var at det også var noen unge og dissa var både morsomme og intelligente folk med gode jobber rundt omkring. Til overmål hadde flere av dem prøvd seg på romanen Norsk elghund, grå. Ja, et par støkker hadde lest boka fra perm til perm.  

Ferie i familien

Ferietid torde være mord i brødboksen-tid, dvs tid for refleksjon, kontemplasjon og ettertanke. Til det kan man, som fornuftige og sunne mennesker gjerne kan, innvende og eller ha opptil flere gode og tilsynelatende motstridende meninger om det samme. Den observante leser ville kanskje si at mord i brødboksen passer perfekt både sommer, vinter, vår og høst. Når det ikke har kommet noe nytt fra denna kanten hele sommeren skyldes det nettopp at jeg står i det, i familien. I farta, med løpevogna nedpå Kiwien, registrerer jeg at Dagbladet på daglig basis gir tips for den beste feriesexen. LAUGHING OUT LOUD! Slik jeg ser det, i virkeligheten handler det om å komme gjennom dagene med forstanden i behold. Det er vel ikke bare meg, bare Jørgen og meg som har det sånn?  Faren min, f.eks., jeg er jo nødt til å støte på´n i en del sammenhenger, og vel er´n bedre enn i fjor på denna tida, men da var´n jo helt gærn. Og Anna, det råskinnet, som hu også kaller seg sjøl, støter jeg på hele tida. For ikke å snakke om Jørgen. Men været er bra. Der. Det va´kke så vanskelig det. Nå er jeg i gang igjen

.

Kjenn ingen sorg for meg, Vikersund

Snøen smelter på Badeveien, akkurat som andre stand. Det tar bare litt lenger tid. Og jeg går og hører på musikk og bytter cd i dumpa ved Wigdalen. Hestene står lutende i sola og Ingrid jamrer og jamrer.Og der skraper det, var det virkelig sånn den sangen begynte? Neivisst, det ern Nils Harald Råen som kjører fram traktoren. Jeg skrur opp lyden. Ge mej arsenik! Stan er full av tanter och tragik. Pulver hjelpte mej, skriv det her i tidningen, jag var ned, men uppe på fest.

Alt du vet er feil. Og is i rubben

Jeg sykler hjem fra jobben. Det er fint og vakkert vintervær over jordane ved Buskerud og gjennom Åmot sentrum og hele veien hjem. Kroppen fungerer bra. Men jeg er grinete. Serr. Jeg er lei av ungdom. Nå er vel det passe drøyt og kjipt å si av en lærer. Men jeg sier det allikevel, vel vitende om at du og du og du, dere kjære lesere, er del av engere leserkrets som slett ikke inkluderer noe overordna personell på en herværende vgs. Og den andre grunnen til at jeg skriver det er at jeg er desillusjonert, jeg lurer¨nå. Det er så mye dill og problemer og ræl med dem, kan detta gå bra? Kan det?

Gift med Hamsun

Jørgen driver og skriver på den noe vanskelige andreboka og humøret går opp og ned, for å si det sånn. Men jeg trur det blir bra. Det handler om samliv og å være lærer, og det lyder jo kjent. Når blirn ferdig, sier jeg, oktober, sier Jørgen, bra, sier jeg. Og jeg tenker for meg sjøl at da skal jeg få meg en blogg, der jeg virkelig skal få sagt det, ja, ikke noe sånt småtteri som detta. Jeg ser ikke bort fra at jeg skal skrive det helt store essayet om menn. Gift med Hamsun, skal bloggen hetta, eller kona til Hamsun og Dæhlie.

Anna sier

Mamma, hvis man har vondt i rumpa da er det bra å legge noen skistaver under.

Den som skriker/ikke skriker har en annen jobb. (Gjentas som et refreng, passer ved alle anledninger, prøv sjæl)

Vicky Christina ikke akkuratVikersund

Jeg slumpa til å se en film fredags kveld, Woody Allens Vicky Christina Barcelona. Ålreit, fine bilder, unge mennesker og kjærlighet. Vel, vel. Lørdag formiddag hadde jeg ærend i byen, eller dumpa om du vil. Leverte klær i Fretexkontaineren og spørte på Norli etter saks til barn (Anna er full av klippelyst om dagen) og kjøpte brød på bruktbutikken. (Ad notam: Ikke brukt brød, herlig nybakt brød fra Wiger gårdsutsalg, kanskje det beste Vikern har å by på). Og det var da jeg gikk ut fra bruktbutikken jeg så det, skiltet på døra til naboforretningen, Wilhelmine Stormote. Et skilt med følgende påskrift: TAKK FOR AT DU TAR AV BRODDENE FØR DU GÅR INN I BUTIKKEN. Og det ante meg jo, men her blei det effektivt fastslått, akkurat et sånt sted er det vi bor på.

Helg LOL

Våkne toish av lyder fra Annas rom, sove videre, våkne kvart over fire, gå inn, spørre hva det er, høre svigermor si at Anna har vært våken lenge, si at svigermor skal legge seg, legge seg på Annas rom, synge en times tid, So ro, Da lykkeliten og Kveldssang i Lunvik til Anna endelig sovner, liste seg ned og sette på trakteren, tulle seg inn i teppet og ta på lue og rette nynorsk, ah!

Men livet lever

Haha, her sitter jeg, akkurat som en annen lokalpolitiker, er på jobb og blogger. (Ad notam, Facebook, er jeg altså ikke på. Men når det er sagt; trur du ikke jeg endte opp med å måtte logge meg på! Skulle på Utdanningsmesse med Rosthaug vgs, så måtte jeg bestille billett på Facebook, verden er passe av hengslene nå). Den oppvakte og noenlunde beleste leser vil med en gang kjenne igjen overskrifta fra Hamsuns utmerkede trebindsverk om August. ... livet lever er siste bind. August sprader fortsatt rundt med rødt halstørkle, han gjør kur til ungjenta Cornelia og har mystisk ring på fingeren. Også drivern med detta mystiske saueoppkjøpet som skal bli hans bane. Anbefales! Og Markens grøde, fabelaktige saker! Ibsen derimot, fy og pføy, for å si det med Karius og Baktus. Som igjen anbefales, lesten her om dagen, store humørsvingninger og mye moro. Men det vakke det det skulle handle om. Livet lever på Badeveien i Vikern og. Det er kaldt, det skal ikke stikkes under en stol, syns det er mildt når det er -15 nå. Vi kler oss i ull og tar det med fatning, alt; spy om natta, natthoste, alskens annaske sinneanfall, svigermorbesøk og 25 nynorskstiler i helga. Mer og mer tenker jeg at det er det som gjelder; å besinne seg, serenity now, for å si det med Costanza sr.