O-fag

Ikke akkurat noe jeg har hatt mistanke om, men det viser seg å være regionale forskjeller på sopelimer. Og, sier eksperten, det er helt naturlig å sammenligne sopelimet med ei vakker kvinne. Han oppfordrer alle til å lage sitt eget festsopelime. Ingen fest uten sopelime, gjerne 2-3 meter, siern. Jeg sitter i bilen og lytter til P2 og kjenner at øra blir store grytehanker og øya som tinntallerkener av all denna viten. Folk flest har rett, det er jaggu mye rart. Jeg sier som Skjæraasen, på Guds jord og i hass hage er du sjøl en veik en, trenger du sjøl en storebror, noe sånn.

Dagens klare anbefaling: Få barn!

Men nøy deg med ett hvis en av dere har et snev av psykiske problemer, vil sykle Birken i eliteklassen og/eller har vyer om å skrive store, nyskapende romaner. Eventuelt stålsett deg. Hver bidige dag.

Geithusveien, part 2

Og blir du stormannsgal og umettelig og vil oppleve mer og raser forbi´n Haktor i høyt tempo da havner du i sjølveste Geithus. Der kan du se Samvirkelaget og bysten av´n Olav Werner. Han Werner vakke hvem som helst, mange var de som ønska seg en låt med han i Ønskekonserten. Og bortimellom satt folk og nikka ved radioapparata, der varn, bygdas egen Jussi Bjørling. Samvirkelaget må jeg få lov til å komme tilbake til seinere, det ville ikke yte bygget og menneskene full rettferdighet og slenge inn noe på tampen her.  

Dagens klare anbefaling: Geithusveien

Lengde: Uviss.

Dumper: Lite, bare sånne vogna med letthet kan bæres over (i hvert fall om du tar 90 om dagen) (armbøyninger)

Attraksjoner: Mølla, truck stop´en og sjølve rosinen i pølsa, Haktor. Gåtabanen! For vel har jeg bare vært der en gang og rett nok satt jeg i bilen, men bare det å sitta i bilen utafor Haktor Walwatnes sykkel- og grasklipperforretning  en formiddag i juni, det var brukbar underholdning. Ut og inn av dører rant et persongalleri som ikke sto noe tilbake forn Aukrust.

Tissemuligheter:  Bedre før. Men sånn er det jo med alt. I min barndoms grønne dal var Geithusveien omkransa av mørk granskau. Men etter at´n Anders Råen, kompisen til bestefar, tok kvelden, eller en gang etter det, har dem meia ned skauen og folk er tydeligvis gærne etter å bo der for det bygges og bygges. Og med finanskrise og påfølgende krisepakker blei det jaggu fortau og som bare jeg går på. For å oppsummere; må du så kan du, men vær snar.

Farer: Samme hvor fredfullt og fristende det kan virke, rot deg ikke inn på Bjølgerudjordet. Aldri! Bjølgerudjordet er ei Marianegrop av veistubber som ender i ingenting (ellers i  landet merkes disse som blindveier, så ikke på B). Og verre enn verst; nybygg. Før du veit ordet av det gjaller det i hammerslag, spikerpistoler, drilling, sementblandere, asfalthakkelsesmaskiner og helvete. Og det er bare med nød, neppe, list og overlevelsesinstinkt du berger barnet og vogna ut. 

Rikets tilstand

Jeg sier det rett ut med en gang, detta kommer jeg til å komme tilbake til igjen og igjen. For det er ikke sagt i ei håndvending. Særlig når jeg per dags dato ikke er landets statsminister eller statsoverhode. Statsminister Engebretsen skulle nok saktens nagla det en gang for alle. Nå får det bli litt sånn hist og her. Men kompetansen, observasjonsevnen er et mer dekkende ord, observasjonsevnen har jeg til fulle, det er jo det jeg driver med, jeg går og og observerer. Jeg var hos frisøren, jaggu hadde jeg fått time hos a Kjersti, Vikersund mest populære frisør. Og for den som ikke kjenner Vikersundstrukturene kan dette synes som en vits, men den gang ei. Vikersund er Frisøryukon og Klondyke (Yukon, der onkel Skrue gravde gull). Bare i Vikersundgata kan den brave vikersunding velge og vrake i fem frisørsalonger! Og den aller flinkeste av dem alle er Kjersti! Ikke billig, men som hu svinger saksa! Vel. Jeg satt i setet, jeg hadde barnevakt og alt på stell, jeg hadde gummistøvler under kappa for denna dagen regna det som så ofte i sommer, jeg hadde rekt innom Kiwi og alt var så såre vel at det vakke tel å tru. Vi småprata, men det var ikke fritt for at vi stadig blei avbrutt av folk som per telefon og personlig oppmøte trygla og ba om ikke nettopp Kjersti kunne stelle håret deres. Vel. Inn kom en diger branne med lite hår. Har du fått ferie nå, sa Kjersti. Ja, han hadde nå det. Men så hadde det leie skjedd at håret hadde blitt stressa eller i hvert fall trudde han det var det for han flassa så fælt. Hva skal jeg gjørra, sa mannen. Vips trylla Kjersti fram anti-dandruff og anti-stress og anti-ageing og vise versa. 750, sa Kjersti. Takk skal du ha da, sa mannen. Nå må du ha en god sommer og kose deg masse! sa Kjersti. Nothing further.

Nyheter fra verden

Jeg har håp og drømmer jeg og, og somtir prøver jeg å gjøre noe med det.Male en vegg, bake noen kjeks. Så søker jeg og havner på blogger som dyrker borddekking og beautiful countrylife.Jaha. Jeg skulle gjerne vært Bree vand Kamp, jeg. Jørgen sier han ville vært Lynette Scavo. Men vi ekke det.

Pån igjen

Mamma, du og Ingrid har permesjon, sa Anna. Ja, sa jeg. Så går jeg og driver igjen, slenger. Det ekke sant, jeg smyger meg langs veiane i Vikersund, husker og rister i vogna og nærmest bærern over høl og dumper. Og jeg hater mopeder og motorsykler og alle biler med feil på eksospotta, jeg skulmer mot digre SUV´er. Forresten kan det gå bra og. Når vi bare har kommet oss over den første kritiske halvtimen og hu har kommet i siget kan hu sove halvannen. Så lenge vogna er i bevegelse. Men butikker bør jeg holde meg unna. Men siden vi har valgt å bosette oss i ei dump og et høl går jo det bra. Og jeg kjenner sinnet mørkne, jeg kjenner håret gråne og panna som fylles av knausgårdske rynker. Men mye er bra og, jeg får en jevn og fin brunfarge, jeg får plukka en hel del flasker og ikke bare har vi ett barn lenger, jaggu har vi to sunne og friske barn. Det er med andre ord ingen grunn til ikke å blogge.