Pån igjen

Mamma, du og Ingrid har permesjon, sa Anna. Ja, sa jeg. Så går jeg og driver igjen, slenger. Det ekke sant, jeg smyger meg langs veiane i Vikersund, husker og rister i vogna og nærmest bærern over høl og dumper. Og jeg hater mopeder og motorsykler og alle biler med feil på eksospotta, jeg skulmer mot digre SUV´er. Forresten kan det gå bra og. Når vi bare har kommet oss over den første kritiske halvtimen og hu har kommet i siget kan hu sove halvannen. Så lenge vogna er i bevegelse. Men butikker bør jeg holde meg unna. Men siden vi har valgt å bosette oss i ei dump og et høl går jo det bra. Og jeg kjenner sinnet mørkne, jeg kjenner håret gråne og panna som fylles av knausgårdske rynker. Men mye er bra og, jeg får en jevn og fin brunfarge, jeg får plukka en hel del flasker og ikke bare har vi ett barn lenger, jaggu har vi to sunne og friske barn. Det er med andre ord ingen grunn til ikke å blogge.