Badeveiendialoger, part 1

Jeg selger meg inn på Badeveimarkedet og varter opp med mer moro fra denne dronninga blant veier. Følgende passiar fant sted mellomn Nils Harald Råen og Wigdalen i dag ettermiddag.

- Har du fått en tel nå, jeg visste ikke det før nå i høst, jeg. Du løp hele tida du, jo.
- Ja.
- Jeg får si tel deg som jeg sa tel ei annen: Du er som høna, du høker deg ned, så detter det ut også løper du videre. Å, det er da litt vondere, sa hu tel meg da.
- Ja. Du, jeg må nesten løpe. (Peker nedi vogna og flyr)

Og nå, enda mer moro, hvem sa detta til meg? For den minst medelsomme var undertegnede. Send svar. Flott premier, rødbetejuice.

HVA ER TIDENES BESTE UTTRYKK? JEG GIR DEG SVARET: Å TA DEN ENE OG DENGE DEN ANDRE MED.

Integrering

Jeg har bynt å like meg i Badeveien. Jeg har aldri hata det. Men en gang elska jeg det. I barndommen gjorde jeg det, Badeveien sto for meg i gyllen stråleglans. Jeg var bestemor og bestefars Beabetten, det var dessert hver dag og sengetøyet lukta som det bare gjorde her. Men så blei jeg voksen og fløtta hit og gifta meg og det vakke bare bare. Øståsen sto jo og står, men skauen min var borte og huset kaldt og ikke så fint og Jørgen vrang og nissen blei med på lasset. Anyways, yadi yada. Over fire og et halvt år har det gått seg til. Jørgen har gravd opp hagan. Og Jan Killingstad har fiksa en hel del. Jeg leser ikke lenger Dts Boligmagasin like lengselsfullt. Vi har nok fløtta for alderdommen. Og vi er på hils og nikk med langt bortimot de fleste av naboene. Kjell og Torgunn er våre nærmeste. Bra! De har det pokker så fint at ingen kjeltring med vettet i behold ville finne på å glane to ganger på casaen vår. Og da de helt nylig renoverte boligen og hadde håndverkere og stillaser rundt hele huset skjønte jeg ærlig talt ikke hva de gjorde, det var jo ingen mangler på huset whatsoever. Muligens var det en eller annen Riksantikvarkjørt prosess.  Nå om dagen skimter jeg Kjell mellom furuleggene og hører de effektive krafselydene fra ei rake med kraftige tanngard, ei sånn ei som straks og med en gang renser parkanlegget fritt for barnåler. På den andre sida av jordet har vi våre lituanske eller er det latviske, i hvert fall er de fra Baltikum!, jepp, passe etnosentrisk allerede her, naboer og venner som gir oss et innblikk i en helt annen, ja, heller boratsk estetikk. I hvert fall om man skal sammenligne med den skrettebergske herregårdsestetikken. Balterne pusser opp og hvilke farger er det de varter opp med? Mintgrønn og svart, gitt. Husfruen, hustruen, dama er frisør har jeg latt meg fortelle, men hu vil ikke jobbe før minstemann er 3 år, hu har den sveisen som gikk som en farsott i 2001, svart under og lyst oppå, nothing further nå. Ja, det var fælt og fordomsfullt, men ingen dom uten fordom, som de av oss med en solid Blinderutdannelse bærer med oss i alle sammenhenger.  Åge og Evas kattepuser har vi stadig besøk av, vi roper på dem, Solo og Mikkel, roper vi, de kommer ikke og lar seg ikke klappe, men vi er altså på hils og småprat og yadiyada, jeg har lært meg å like det.

Near, far, wherever you are

Things to do when youre dead in Vikern. Bite negler, bite dem helt ned. Male lister. Høre naboens håndverkere spille My heart will go on. Tenke at vi er Kate og Leonardo i baugen. Laughing out loud.

Jeg leser bøker

Sist Pulitzerprisvinneren og mye Morgenbladomtalte Bølle på døra. Mye ligger allerede der, i tittelen, bølle på døra, hva skal det bety? Og sånn holdt de på i Morgenbladet, oppad stolper og nedad vegger, anglisismer og har det relevans for oss? Ja, takk begge deler, vil jeg si. Det starter i 79 eller er det 72?, i hvert fall er det 70-tallet og det er jaggu noe helt annet enn det vi har rota oss oppi. Det ender i 20?, der smartfonen betjenes av babyene, for det kan de jo, det ekke noe i veien for det.  Det er en kollektivroman der fortellerperson og perspektiv er skiftende. Og noe føles maniert og tilgjort, som 12-årige Allys del, der alt blir fortalt via lysark. Jeg bladde meg fort gjennom. Men andre steder og summa summarum føles det sårt. Tida er ei bølle, det går forbanna fort og fortere og fortere. Jeg gikk ikke i barnehage, jeg rota hjemme, tråkka skispor på jordet. Nå sender jeg ungen i naturbarnehage og sitter på foreldremøte og hører om barns leikekompetanse og vennskapskultur og løper med joggevogn mens jeg skriver det her fy faen! Som med ei annen bra ålreit bok, Solaris korrigert av´n Rimbereid: Hvor bærer det? Dagens klare anbefaling: Les!

Å leve sammen på tross av de språklige feil man gjør

Antagelig kan jeg kræsje bilen til totalvrak heller enn å gjøre en da/når-feil. I seinere tid har jeg i rein og skjær angst utvikla såvel et gjennom/mellom-kompleks og et ovenfor/overfor-kompleks. Sistnevnte er verst. Jaja. Jeg svelger kameler jeg og: Rot overalt.