Badeveiendialoger, part 1

Jeg selger meg inn på Badeveimarkedet og varter opp med mer moro fra denne dronninga blant veier. Følgende passiar fant sted mellomn Nils Harald Råen og Wigdalen i dag ettermiddag.

- Har du fått en tel nå, jeg visste ikke det før nå i høst, jeg. Du løp hele tida du, jo.
- Ja.
- Jeg får si tel deg som jeg sa tel ei annen: Du er som høna, du høker deg ned, så detter det ut også løper du videre. Å, det er da litt vondere, sa hu tel meg da.
- Ja. Du, jeg må nesten løpe. (Peker nedi vogna og flyr)

Og nå, enda mer moro, hvem sa detta til meg? For den minst medelsomme var undertegnede. Send svar. Flott premier, rødbetejuice.

HVA ER TIDENES BESTE UTTRYKK? JEG GIR DEG SVARET: Å TA DEN ENE OG DENGE DEN ANDRE MED.

Integrering

Jeg har bynt å like meg i Badeveien. Jeg har aldri hata det. Men en gang elska jeg det. I barndommen gjorde jeg det, Badeveien sto for meg i gyllen stråleglans. Jeg var bestemor og bestefars Beabetten, det var dessert hver dag og sengetøyet lukta som det bare gjorde her. Men så blei jeg voksen og fløtta hit og gifta meg og det vakke bare bare. Øståsen sto jo og står, men skauen min var borte og huset kaldt og ikke så fint og Jørgen vrang og nissen blei med på lasset. Anyways, yadi yada. Over fire og et halvt år har det gått seg til. Jørgen har gravd opp hagan. Og Jan Killingstad har fiksa en hel del. Jeg leser ikke lenger Dts Boligmagasin like lengselsfullt. Vi har nok fløtta for alderdommen. Og vi er på hils og nikk med langt bortimot de fleste av naboene. Kjell og Torgunn er våre nærmeste. Bra! De har det pokker så fint at ingen kjeltring med vettet i behold ville finne på å glane to ganger på casaen vår. Og da de helt nylig renoverte boligen og hadde håndverkere og stillaser rundt hele huset skjønte jeg ærlig talt ikke hva de gjorde, det var jo ingen mangler på huset whatsoever. Muligens var det en eller annen Riksantikvarkjørt prosess.  Nå om dagen skimter jeg Kjell mellom furuleggene og hører de effektive krafselydene fra ei rake med kraftige tanngard, ei sånn ei som straks og med en gang renser parkanlegget fritt for barnåler. På den andre sida av jordet har vi våre lituanske eller er det latviske, i hvert fall er de fra Baltikum!, jepp, passe etnosentrisk allerede her, naboer og venner som gir oss et innblikk i en helt annen, ja, heller boratsk estetikk. I hvert fall om man skal sammenligne med den skrettebergske herregårdsestetikken. Balterne pusser opp og hvilke farger er det de varter opp med? Mintgrønn og svart, gitt. Husfruen, hustruen, dama er frisør har jeg latt meg fortelle, men hu vil ikke jobbe før minstemann er 3 år, hu har den sveisen som gikk som en farsott i 2001, svart under og lyst oppå, nothing further nå. Ja, det var fælt og fordomsfullt, men ingen dom uten fordom, som de av oss med en solid Blinderutdannelse bærer med oss i alle sammenhenger.  Åge og Evas kattepuser har vi stadig besøk av, vi roper på dem, Solo og Mikkel, roper vi, de kommer ikke og lar seg ikke klappe, men vi er altså på hils og småprat og yadiyada, jeg har lært meg å like det.

Near, far, wherever you are

Things to do when youre dead in Vikern. Bite negler, bite dem helt ned. Male lister. Høre naboens håndverkere spille My heart will go on. Tenke at vi er Kate og Leonardo i baugen. Laughing out loud.

Jeg leser bøker

Sist Pulitzerprisvinneren og mye Morgenbladomtalte Bølle på døra. Mye ligger allerede der, i tittelen, bølle på døra, hva skal det bety? Og sånn holdt de på i Morgenbladet, oppad stolper og nedad vegger, anglisismer og har det relevans for oss? Ja, takk begge deler, vil jeg si. Det starter i 79 eller er det 72?, i hvert fall er det 70-tallet og det er jaggu noe helt annet enn det vi har rota oss oppi. Det ender i 20?, der smartfonen betjenes av babyene, for det kan de jo, det ekke noe i veien for det.  Det er en kollektivroman der fortellerperson og perspektiv er skiftende. Og noe føles maniert og tilgjort, som 12-årige Allys del, der alt blir fortalt via lysark. Jeg bladde meg fort gjennom. Men andre steder og summa summarum føles det sårt. Tida er ei bølle, det går forbanna fort og fortere og fortere. Jeg gikk ikke i barnehage, jeg rota hjemme, tråkka skispor på jordet. Nå sender jeg ungen i naturbarnehage og sitter på foreldremøte og hører om barns leikekompetanse og vennskapskultur og løper med joggevogn mens jeg skriver det her fy faen! Som med ei annen bra ålreit bok, Solaris korrigert av´n Rimbereid: Hvor bærer det? Dagens klare anbefaling: Les!

Å leve sammen på tross av de språklige feil man gjør

Antagelig kan jeg kræsje bilen til totalvrak heller enn å gjøre en da/når-feil. I seinere tid har jeg i rein og skjær angst utvikla såvel et gjennom/mellom-kompleks og et ovenfor/overfor-kompleks. Sistnevnte er verst. Jaja. Jeg svelger kameler jeg og: Rot overalt.

Whether I shall be the hero of my own life

or whether that position be held by anyone else these next pages must show. Sånn omtrent lyder åpninga på Huckleberry Finn. Jeg syns det er fint, ikke smålåtent, et digert anslag er det. Om meg sjøl kan det sies at det går litt opp og ned. En gang gikk jeg på ski hele tida og var Berit Aunli og Brit Pettersen og Anette Bøe. Anette Bøe var forresten litt i gærneste laget. Inne mima vi etter Grand Prix-kasetten. Men så kom ungdommen og 90-tallet og ironien og relativismen og lenge sto jeg helteløs, for hva var egentlig bra, liksom? Men så tok det seg opp. Nå vasser jeg jo i dem, det er Nansen, ja, det er og blir Nansen, han ekke noe døgnflue. Men ei stønn var jeg jo gærn etter først Justin Timberlake, så vekselvis Lars Bystøl og Johnny og OnklP, det har lagt seg. For å si det sånn, som vi sa i 2005. Jaja. Elvis og Thure Erik Lund er også stayere. Prøysen. Åge, så klart. Og Don Draper. Men han er ikke virkelig.  

Jeg tar litt sjølkritikk

Mange er de som har spurt etter nye bilder av faren min. Til dere kan jeg bare si: Det kommer. Og det blir bra.

Offentlig forfall og ræva idioter overalt

Samfunnshusa forfaller, folk flyr på storsentra og hagedesignerane har fullt belegg. Vi har det styggeste huset av dem vi kjenner, og jeg vil ikke ha det sånn, men det ekke hagedesign jeg savner. Jeg vil bare ha en smal midje, vakre barn, harmoni i ekteskapet, kunstnerisk gjennombrudd

Være Hockeymum

Bare så det er sagt: Jeg har gjort en del og syns på mange måter jeg har hatt et rikt liv. Jeg er gift og mamma og eier av et artig lite småbruk og en skaukrull, og hvis jeg vil, og det vil jeg jo, kan jeg smykke meg med fjonge titler, opptil flere, jeg er lektor og cand polit. Om enn ikke ordfører, foreløpig that is. Men først og fremst og sist og alltid nå om dagen er jeg mamma. Jeg kommer, sier jeg, jeg kommer nå, nå kommer jeg. Sånn sier jeg hele tida, hele dagen, oppe og nede, jeg roper det i trappa og sier det i bilen. Eventuelt: Nå kommer mamma. Alltid er det noe med ei klesvask. Jeg samler sammen ei vask (fort gjort), setter på, tar ut, setter på neste, henger opp, legger sammen, rydder inn, pån igjen. Det er akkurat som på amerikanske teveserier med hjemmeværende mammaer, jeg er ei sånn nå. Mann og barn kommer til dekka bord hver dag, døgnet rundt. Leverer og henter, snakker entusiastisk med alt som kan krype og gå i barnehagen. Jeg syns jeg er sympatisk, jeg er langt bortimot den mest likandes der. Men det er også, som i de amerikanske seriene livet mitt altså tangerer, et kvinnfolk jeg ikke tåler trynet på. Hva er det med dette damemennesket da, som kan tirre en humanist av sobreste slaget? Hu pynter dattera si! Dattera kommer i ba i de mest fantastiske rosakreasjoner. Å pynte ungen for å gå i barnehagen, jeg syns det er ei falliterklæring for barndommen som sådan. Mer om barnehagedritten seinere.

O-fag

Ikke akkurat noe jeg har hatt mistanke om, men det viser seg å være regionale forskjeller på sopelimer. Og, sier eksperten, det er helt naturlig å sammenligne sopelimet med ei vakker kvinne. Han oppfordrer alle til å lage sitt eget festsopelime. Ingen fest uten sopelime, gjerne 2-3 meter, siern. Jeg sitter i bilen og lytter til P2 og kjenner at øra blir store grytehanker og øya som tinntallerkener av all denna viten. Folk flest har rett, det er jaggu mye rart. Jeg sier som Skjæraasen, på Guds jord og i hass hage er du sjøl en veik en, trenger du sjøl en storebror, noe sånn.

Dagens klare anbefaling: Få barn!

Men nøy deg med ett hvis en av dere har et snev av psykiske problemer, vil sykle Birken i eliteklassen og/eller har vyer om å skrive store, nyskapende romaner. Eventuelt stålsett deg. Hver bidige dag.

Geithusveien, part 2

Og blir du stormannsgal og umettelig og vil oppleve mer og raser forbi´n Haktor i høyt tempo da havner du i sjølveste Geithus. Der kan du se Samvirkelaget og bysten av´n Olav Werner. Han Werner vakke hvem som helst, mange var de som ønska seg en låt med han i Ønskekonserten. Og bortimellom satt folk og nikka ved radioapparata, der varn, bygdas egen Jussi Bjørling. Samvirkelaget må jeg få lov til å komme tilbake til seinere, det ville ikke yte bygget og menneskene full rettferdighet og slenge inn noe på tampen her.  

Dagens klare anbefaling: Geithusveien

Lengde: Uviss.

Dumper: Lite, bare sånne vogna med letthet kan bæres over (i hvert fall om du tar 90 om dagen) (armbøyninger)

Attraksjoner: Mølla, truck stop´en og sjølve rosinen i pølsa, Haktor. Gåtabanen! For vel har jeg bare vært der en gang og rett nok satt jeg i bilen, men bare det å sitta i bilen utafor Haktor Walwatnes sykkel- og grasklipperforretning  en formiddag i juni, det var brukbar underholdning. Ut og inn av dører rant et persongalleri som ikke sto noe tilbake forn Aukrust.

Tissemuligheter:  Bedre før. Men sånn er det jo med alt. I min barndoms grønne dal var Geithusveien omkransa av mørk granskau. Men etter at´n Anders Råen, kompisen til bestefar, tok kvelden, eller en gang etter det, har dem meia ned skauen og folk er tydeligvis gærne etter å bo der for det bygges og bygges. Og med finanskrise og påfølgende krisepakker blei det jaggu fortau og som bare jeg går på. For å oppsummere; må du så kan du, men vær snar.

Farer: Samme hvor fredfullt og fristende det kan virke, rot deg ikke inn på Bjølgerudjordet. Aldri! Bjølgerudjordet er ei Marianegrop av veistubber som ender i ingenting (ellers i  landet merkes disse som blindveier, så ikke på B). Og verre enn verst; nybygg. Før du veit ordet av det gjaller det i hammerslag, spikerpistoler, drilling, sementblandere, asfalthakkelsesmaskiner og helvete. Og det er bare med nød, neppe, list og overlevelsesinstinkt du berger barnet og vogna ut. 

Rikets tilstand

Jeg sier det rett ut med en gang, detta kommer jeg til å komme tilbake til igjen og igjen. For det er ikke sagt i ei håndvending. Særlig når jeg per dags dato ikke er landets statsminister eller statsoverhode. Statsminister Engebretsen skulle nok saktens nagla det en gang for alle. Nå får det bli litt sånn hist og her. Men kompetansen, observasjonsevnen er et mer dekkende ord, observasjonsevnen har jeg til fulle, det er jo det jeg driver med, jeg går og og observerer. Jeg var hos frisøren, jaggu hadde jeg fått time hos a Kjersti, Vikersund mest populære frisør. Og for den som ikke kjenner Vikersundstrukturene kan dette synes som en vits, men den gang ei. Vikersund er Frisøryukon og Klondyke (Yukon, der onkel Skrue gravde gull). Bare i Vikersundgata kan den brave vikersunding velge og vrake i fem frisørsalonger! Og den aller flinkeste av dem alle er Kjersti! Ikke billig, men som hu svinger saksa! Vel. Jeg satt i setet, jeg hadde barnevakt og alt på stell, jeg hadde gummistøvler under kappa for denna dagen regna det som så ofte i sommer, jeg hadde rekt innom Kiwi og alt var så såre vel at det vakke tel å tru. Vi småprata, men det var ikke fritt for at vi stadig blei avbrutt av folk som per telefon og personlig oppmøte trygla og ba om ikke nettopp Kjersti kunne stelle håret deres. Vel. Inn kom en diger branne med lite hår. Har du fått ferie nå, sa Kjersti. Ja, han hadde nå det. Men så hadde det leie skjedd at håret hadde blitt stressa eller i hvert fall trudde han det var det for han flassa så fælt. Hva skal jeg gjørra, sa mannen. Vips trylla Kjersti fram anti-dandruff og anti-stress og anti-ageing og vise versa. 750, sa Kjersti. Takk skal du ha da, sa mannen. Nå må du ha en god sommer og kose deg masse! sa Kjersti. Nothing further.

Nyheter fra verden

Jeg har håp og drømmer jeg og, og somtir prøver jeg å gjøre noe med det.Male en vegg, bake noen kjeks. Så søker jeg og havner på blogger som dyrker borddekking og beautiful countrylife.Jaha. Jeg skulle gjerne vært Bree vand Kamp, jeg. Jørgen sier han ville vært Lynette Scavo. Men vi ekke det.

Pån igjen

Mamma, du og Ingrid har permesjon, sa Anna. Ja, sa jeg. Så går jeg og driver igjen, slenger. Det ekke sant, jeg smyger meg langs veiane i Vikersund, husker og rister i vogna og nærmest bærern over høl og dumper. Og jeg hater mopeder og motorsykler og alle biler med feil på eksospotta, jeg skulmer mot digre SUV´er. Forresten kan det gå bra og. Når vi bare har kommet oss over den første kritiske halvtimen og hu har kommet i siget kan hu sove halvannen. Så lenge vogna er i bevegelse. Men butikker bør jeg holde meg unna. Men siden vi har valgt å bosette oss i ei dump og et høl går jo det bra. Og jeg kjenner sinnet mørkne, jeg kjenner håret gråne og panna som fylles av knausgårdske rynker. Men mye er bra og, jeg får en jevn og fin brunfarge, jeg får plukka en hel del flasker og ikke bare har vi ett barn lenger, jaggu har vi to sunne og friske barn. Det er med andre ord ingen grunn til ikke å blogge.