Integrering

Jeg har bynt å like meg i Badeveien. Jeg har aldri hata det. Men en gang elska jeg det. I barndommen gjorde jeg det, Badeveien sto for meg i gyllen stråleglans. Jeg var bestemor og bestefars Beabetten, det var dessert hver dag og sengetøyet lukta som det bare gjorde her. Men så blei jeg voksen og fløtta hit og gifta meg og det vakke bare bare. Øståsen sto jo og står, men skauen min var borte og huset kaldt og ikke så fint og Jørgen vrang og nissen blei med på lasset. Anyways, yadi yada. Over fire og et halvt år har det gått seg til. Jørgen har gravd opp hagan. Og Jan Killingstad har fiksa en hel del. Jeg leser ikke lenger Dts Boligmagasin like lengselsfullt. Vi har nok fløtta for alderdommen. Og vi er på hils og nikk med langt bortimot de fleste av naboene. Kjell og Torgunn er våre nærmeste. Bra! De har det pokker så fint at ingen kjeltring med vettet i behold ville finne på å glane to ganger på casaen vår. Og da de helt nylig renoverte boligen og hadde håndverkere og stillaser rundt hele huset skjønte jeg ærlig talt ikke hva de gjorde, det var jo ingen mangler på huset whatsoever. Muligens var det en eller annen Riksantikvarkjørt prosess.  Nå om dagen skimter jeg Kjell mellom furuleggene og hører de effektive krafselydene fra ei rake med kraftige tanngard, ei sånn ei som straks og med en gang renser parkanlegget fritt for barnåler. På den andre sida av jordet har vi våre lituanske eller er det latviske, i hvert fall er de fra Baltikum!, jepp, passe etnosentrisk allerede her, naboer og venner som gir oss et innblikk i en helt annen, ja, heller boratsk estetikk. I hvert fall om man skal sammenligne med den skrettebergske herregårdsestetikken. Balterne pusser opp og hvilke farger er det de varter opp med? Mintgrønn og svart, gitt. Husfruen, hustruen, dama er frisør har jeg latt meg fortelle, men hu vil ikke jobbe før minstemann er 3 år, hu har den sveisen som gikk som en farsott i 2001, svart under og lyst oppå, nothing further nå. Ja, det var fælt og fordomsfullt, men ingen dom uten fordom, som de av oss med en solid Blinderutdannelse bærer med oss i alle sammenhenger.  Åge og Evas kattepuser har vi stadig besøk av, vi roper på dem, Solo og Mikkel, roper vi, de kommer ikke og lar seg ikke klappe, men vi er altså på hils og småprat og yadiyada, jeg har lært meg å like det.