Vi pynter oss med ved

I dag baker jeg biscotti, italienske kaffebrød må vite, går det bra, nei, eller det blir etandes, helt sikkert blir det det, men var det plunder, ja. Og jeg har vært på biblioteket og lånt andre bind om Peppa Gris og tredje om Miffy og lest første stubb av Ole Robert Sundes var det Selvomsorg?, herregud. Så gikk jeg hjem så fort jeg kunne, det vil si jeg var innom Nærsenteret, og jeg var sur, for jeg blir det, jeg kjenner at faren min noen ganger har rett i noe ("Sinnet mitt blir så bittert når det er så kaldt"). Å gå her, gå hjem i dissa øde gatene, å gå så fort jeg kan fordi det er minus tjuetre med øya nedi lua på denna måten, jeg blir bitter. Men det var ingenlunde det det skulle handle om, interiørblogger som jeg har blitt. De siste dagene har jeg hatt utallige forespørseler fra folk som vil pynte med ved, samtidig føler de seg grunnleggende usikre. Så jeg går til kilden, vedpyntens far, Jørgen, åssen pynter vi med ved, sier jeg. Stabler og hauger, sier Jørgen, blandingsved, innslag fra rivningstomter. Hvor, sier jeg. I stua, sier Jørgen. Blir ikke det vanskelig å¨komma fram, sier jeg. Inntil veggane da, sier Jørgen, blir rustikk, som kommer av rusk.

Beautifulcountrylove

Jørgen vil at jeg skal skrive om han, eller i hvert fall om det han sier. Jørgen sier ting han vil ha sagt. Somtir sammenfaller det med noe jeg kan ha tenkt. Morda i brødboksen er jo småtrivelige, men jeg har skjønt at jeg burde skrive om interiør, hage og nydelige kaker. Men det e´kke så mye og skryte av, så nå skal vi faen ta det som er. I mars hadde jeg en fin tur på IKEA og kjøpte taklampa Bøja, den blir fin på kjøkkenet, tenkte jeg. Og jaggu, blei´n ikke det, den ni måneder gamle verkebyllen som Jørgen har hengt opp i dag. Anbefales. Juletreet henter vi i egen skau, så klart, og når jeg skriver vi mener jeg meg. Jeg tok på meg skibukse og tre lag ull og stampa over jordet, oppdaga at vi har et rådyrtråkk som krysser jordet vårt, fint det. Jeg sto et øyeblikk ved brua og lurte før jeg resolutt sagde ned den nærmeste vesle buska. Vel hjemme igjen var jeg fornøyd med tidsbruken, fem minutter, og at Anna fortsatt sov, men det var jo et jævli tre, verste jeg har tatt noen gang. Men som Jørgen sa, ser jo hva som er opp og ned. Og nå står det her og skinner og Anna blei stum ved første blikk og etterpå har a brukt et håndkle som buffer mellom seg sjøl og det nydelige stikkende buskaset. Dagens Jørgen anbefaler: Å pynte med ved. Helt ålreite havremakroner: 100 g smør, 150 g havregryn, 150 g sukker, 150 g mel, 100 g rosiner, 1 egg. Mangler du noen av ingrediensene tar du noe annet.

Koselig julefortelling

Det pyntes til jul i et av de fineste husa i Hokksund, der alle trur det bor en skipsreder. Det er lysestaker og julestjerner i vinduene, og Jan Killingstad har ordna så det er lys i treet på verandaen. Nå er det bare spesialnissen som mangler. Pappa går ned trappa og snakker om hvor tung spesialnissen er. Nå er det bare å finne´n. Men det går som en mardrøm, spesialnissen står akkurat der han trudde. Ooo, så tungt, sier pappa og bærer nissen inn på badet. Det er jo en hagegnom, sier jeg. Ja, det er nisse, sier pappa, også så tung. Vi kjenner. Jørgen ler. Denna er vel ikke tung, sier jeg. Tenk på det a, denna bar jeg hele veien fra slippen, sier pappa. Pappa bærer spesialnissen, som ligner en hagegnom, opp trappa. Ja, hvor skal du ha´n a, nå må du svara da, sier pappa, ska du ha´n her, ikke sitt som du er tæla, nå byner auksjonen og da må jeg værra på plass.  Det e´kke den, sier mamma. Hva er´e du sier, det er jo detta som er spesialnissen, det er denna jeg har bært fra slippen, sier pappa. Det e´kke den jeg skal ha, sier mamma. Asså, du maser på meg støtt, at jeg holder ut. Men han tar det med fatning og bærer spesialnissen ned trappa. Jævla tunge nissejævel, sier pappa.

Det er jo noe gærnt når langrennsløperane tjener dobbelt så mye som svømmerane

Vi har vært sammen med pappa.

Jeg faller for fristelsen

Og legger ut det ene diktet etter det andre. Er dette et dikt vil du kanskje si, ja, sier jeg da. Og jeg har tross alt studert litteratur i årevis. Men selvfølgelig, jeg tar gjerne i mot kritikk. Det er det som driver kunsten og vitenskapen framover, men just ikke samlivet.

Du er den beste. Det er ingen som slår deg veit du. Si at du har det bra.

Jeg har det bra.

Det var alt jeg trengte å høre. Det e´kke noe med oss?

Nei.

Vi har det så nydelig.

Ja.

Ole Robert Sunde

Og her er det, etter oppfordring fra utallige lesere, Ole Robert Sunde-diktet, et av dikta fra tida på Skrivekustakademiet, aiaiai, storhetstida under sjølveste akademileiaren Tormod Haugland. Det var mannen sin som kunne bære ei lusekofte!

Og vi skulle banka Ole Robert Sunde

Hadde´n bare ikke vært så svær

Smokka´n rett ner

Hadde bare sett skohælane på´n

Og Jørgens

Jørgen vil gjerne at jeg skal skrive om´n. Han er ikke akkurat sjalu, han ler godt av pappas rariteter, men som poet, revolusjonær og litt av hvert, skulle´n ønske seg å være mer sitert. Også var det jo denna vesle, dumme gutten som jeg var sammen med for mange år siden, da Jørgen og jeg blei sammen, som enda til hadde en diagnose, men allikevel klarte å uttrykke seg såpass presist som: Den rumpa di kunne du pakka inn og gitt meg til jul hvert eneste år. Og detta skreiv jeg i et dikt på Skrivekunstakademiet til rosende omtale. For det var ikke akkurat det dårligste diktet mitt.

            Men det var Jørgen. I forrige uke bæsja Jørgen og fortalte meg hvordan bæsjen så ut. Jeg husker ikke detaljene, jo, den var så stor, at han måtte ned spyle flere ganger. Den slags trur jeg bare er desperate forsøk på å få omtale. Men nå har´n bursdag hvert øyeblikk og blir 31. Og detta husker jeg vi snakka mye om i bynelsen av forholdet, på den tida jeg altså hadde dumpa denna med diagnosen til fordel for Jørgen, som vi sa at var dels 14, dels 63 år. Og sånn er det fortsatt: Jørgen er en fantastisk furter, samtidig behersker han kunsten å surmule som en godt voksen grinebiter. 

Min mentale alder

Detta er en artig øvelse innen dameblad og featurejournalistikken. Hvor gamle er tenna dine, og rumpa og huden, sånn kan du dissekere deg sjøl. Jeg skal gjøre det kort: Fysisk er jeg på topp. Hver dag tar jeg svisker, brokkoli, gulrøtter, appelsin, tran, spinat. På 2 år har jeg drikki 2 flasker vin, inni meg er det som i en 12-åring.                                                                                                                                                   Men skølten. Det er en annen skål. Det er jo så mye jeg er misfornøyd med. Tregheten overalt, jeg forutsetter at alle kan det dem skal. Damer flest, dvs damer jeg ikke kjenner, herregud, hva er det med dem, blogger om rumpa si og muffinspynt. Spørsmålet er: Er jeg 60 eller 70 mentale år? Alt var bedre før; det var sol hele sommeren, det var finere da jeg var Beabetten. Solstadmigen og litteraturen, det e´kke bra det heller. Men så skal jeg til med ped og bli lektor i norsk og hva er det da som skiller meg fra en Elias Rukla, fint lite.  

Min misnøyes vinter

Det meste er unnagjort. Det jeg har igjen er barne- og barnebarnsrelatert. Jeg trur ikke det blir bedre. Om Don Draper skulle dukke opp så hadde det blitt dritt det og.

Now I am quietly waiting for the catastrophe
of my personality to seem beautiful again,
and interesting, and modern