On Being: A somehow Longer and Comparative Analysis upon Rural Relationships in Krøderen and Vikersund.

Åpent kjærlighetsbrev til alle fem lesere

Jeg gratulerer Ingvild med bloggen og jeg mener det. Dere er flinke, fy søren, sier jeg, jeg er imponert. Gårsdagen, det er litt av hvert å si om den, men den endte med at jeg leste gardsfruenes blogg og var mismodig. Og det var ikke gardsfruenes skyld, jeg var mismodig fra før. Og ikke er det sant at det endte med at jeg var mismodig heller, for jeg skrudde av pc´en og skrudde på tv´n i tide til å få med meg hele Tore Strømøys nye program, og mye kan sies om han, jeg ha´kke vært noe nifan av han, på mange måter liker jeg gutta noe mer raffinert. Men detta var et trivelig program, ikke for mye patos, ikke noe grining. Halvdan Sivertsen snakka om å gå i land på Kjerringøy, jeg har alltid likt Halvdan Sivertsen, sangen og, fikk løst tel å gå i land på Kjerringøy, det virka som et strålende sted for ilandstigninger, vakkert, kaldt og urørt, har sikkert femti kjoler jeg kunne gått i land med. (Etterpå kom Eldar Vågan og Viggo Sandvik og kjørte rundt på Gjøvik i en amerikaner fra 60-tallet og det blei ikke akkurat mindre trivelig.) Nå skal jeg ta en Audun Mortensen (jeg trur ikke han er i nærheten av å være så trivelig som noen av ovennevnte, men jeg brukte nå detta diktet i undervisninga i fjor og syns tydeligvis gutten er et fenomen verdt å nevne): Jeg veit at du leser bloggen min, Jørgen på østsida, og dere, Hilde og Erik, i Badeveien 93, så er det et par i Oslo og noen i Drammen. Jeg har ikke Google Analytics, men detta veit jeg. Gardsfruene har 5602 likes på Facebook. Live Skinnes gifta seg på gården sin i sommer. Den største utfordringa var å bestemme hva slags bryllup de skulle ha, eventyrbryllup på Villa Fridheim, eventyrbryllup hjemme eller begge deler. Vi tar det tre dager til ende, sa brudgommen. Så gravde de opp tunet, jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det var noe med noe rør og hadde 10-15 mennesker til hvert måltid hele den siste uka, som rakte og lagde skilt og strigla hester og mannen og kompisen lærte seg å danse som Frikar, og vertsmora kom hele veien fra USA og fiksa negla til alle sammen. Hvorfor har de det sånn på Krøderen? Hvorfor er det ikke sånn her? ((Men sånn, og alle dere fem lesere veit det pokker så godt, men lell, mord i brødboksen for dummies: Huset fra 1910 blei overfladisk renovert på 80-tallet. Det er nokså pent om sommeren, men kaldt om vinteren og alle går med ull hele tida. Jeg liker låven og det var ikke dumt å gifte seg, heller ikke der, men det var et helsikes mas og jeg blei så drita (etter at bestefar blei så full og pappa og jeg støtta´n mellom oss inn i sofaen) (enda en av de rareste tinga jeg har gjort med faren min) (husker ikke detaljene, men regner med at pappa skrøyt hele veien inn av at han ikke hadde smakt ei dråpe, samtidig som´n kjefta på bestefar, faen, fatter, ikke rør sånn, faen, nå må du ta deg sammen) (og jeg bærende på tre meter kjoleslep og altså halve bestefar) at det var et under at jeg ikke datt ned fra låvebrua og slo meg eller klina med noen. Stadig vekk har jeg ikke tatt noen utdannelse, yrkesmessige eller andre valg som ser ut til å gi noen som helst synergieffekter. (Pappas kommentar til storgårder på Krøderen og andre steder er kanskje også egna til å belyse suppa: Jævla mye nazister der oppe under krigen.) Jeg gidder ikke mer, kjære alle fem, jeg konkluderer. Hva trur dere, har vi røtter eller har vi føtter?

Å værra eller ikke værra som andre

Jeg nevner det for Marianne og Selma, at jeg har 138 kjoler i det ene skapet. Jeg klarer å unngå å kjøpe den i Vestfossen, den sitter uansett ikke pent. Du er jo så lita, sier Selma. Ja, jeg har aldri vært så lita før. Jeg går ofte med kjole, sier jeg, gjør du? sier Marianne, ja, nesten alltid på jobben, sier jeg. Så forteller jeg om kunstløpkjolen jeg kjøpte en gang på loppis på Røa eller der omkring, jeg trudde jo ikke jeg skulle få bruk forn akkurat, men jeg var så redd for at noen andre skulle kjøpen at jeg måtte kjøpen. De ler.
Mamma skriver: Kåre Kjemperud på sykehuset m vann i lungene. Skal tappes. Blir sikkert lettere av pusteproblemene. To brudekjoler. Jentene mine. Rake i hagan, være i sola. Å ha et pent hjem. Å møte til møter. Å ha et forhold. Å ha det bra med seg sjøl. Nytt yogakurs på Furumo. Jentene vil alltid være det aller viktigste. Å leve med bulimi i 20 år. Å ha ei putekasse, å ta ei tenkepause. Å sove i køyeseng. Å være raus. Å være redd.

Forrige onsdag i Kaggen

Så orker jeg ikke Bergsjøen igjen, men løpe må jeg jo, relativt langt og. Eller, jeg har lyst til det, det er bare tungt å komma (kløyvd infinitiv) i gang. Men det det, stort sett, aldri er noe tull med er å løpe. Wigdalens hester står i regnet. Jeg løper forbi øst-europeerne i bakken og forbi prakteiendommen til Stenbro, men jeg svinger ikke inn på Moane, i steden løper jeg gjennom badet og neri Kaggen. Jeg løper lett, jeg er kjent for det, det hender jeg tenker det og, mest i oppoverbakke og særlig på ski, lett og fin, tenker jeg, lett og fin. Men det er mye som ikke er så lett. Og rett som det er sklir jeg på brua. Jeg slår meg og tenker at jeg kommer til å få et stort blåmerke på den ene rumpeballen. Hvem skal se det blåmerket, tenker jeg, kaver meg opp, lister meg over resten av brua. Den har vel et navn, denna plassen her og, jeg kallern Surdalen. Jeg tisser i grøfta og gidder ikke gjømme meg. En gang har Jørgen sett noen som har liggi sammen borti her (for et idiotisk påfunn), men stort sett er det ikke folk her. Men mye søppel. Jeg lurer på det, om ikke dissa spiseforstyrra folka på Modum Bad går til Vikersund og kjøper mat og eter og slenger fra seg før dem kommer fram, jeg syns å ane en sånn søplesone rundt badet, omtrent fra travbanen og altså bort i Kaggen. Etter ei stønn munner Surdalen ut i Grava (Serr. Det er skilta Grava langs fylkesveien). Det er som å komma ut på baksida av sola, skyggint, helt like arbeiderboliger (har det jobba så mange her inne?, med kraftverket?), skikkelig kjipe hus, rotete rundt veggane, så klart, og hester, en hel del hester som står i ei sølete, skråning. Det er som å komma ut i den fattige enden av Andeby, der folk er magre og dratte i ansiktet, og jeg tar meg i å lengte til Katfoss, da veit du, lissom at det er mer moro i Katfoss. Men det er så underlig med det. Som Klatremus sier, en dag er man mett og neste dag er man like sulten igjen. Og før dagen er omme sitter jeg i et stabbur, fylt, ikke til randen, bare helt passe smakfullt (i den grad noe kan kalles smakfullt når man pusser opp stabburet for 1,4 mill.) fylt av åklær, plater og bøker som i akkurat tilstrekkelig grad demonstrerer kulturell og andre former for kapital. Fossen, som verten nevner både en og tre ganger, suser og bruser akkurat passe beroligende på utsida. Jeg har dusja helt i fred. Jeg har oppdaga at Cohens Take this waltz er en variant av et Lorca-dikt. Jeg er ganske veltilpass. Og det kommer dager på rekke og rad etter denna og, på akkurat samme viset, visvasviset.

Å vere så are

Jeg sitter i et stabbur på østsida. Jeg har vært våken en time. Jeg har hørt/sett Fredrik Skavlans intervju med Anders Aukland og tatt en del notater om nyrealismen. Jeg ser ut på fossen, grantrea og himmelen. Og jeg har hørt "Bakoversnakk" på NRK P1. Først er det et intervju med Olav H. Hauge, men jeg blir bare irritert av det. For ei dialekt, kul umulig å ha som bakgrunnsstøy, helt uråd å skjønne hva n sier. Ikke sier n så mye heller, men så blir jeg jo dobbelt nysgjerrig på hva slags gullkorn grautmålet skjuler. Men Halldis Moren, det er det flukt over. Hu snakker om å få barn, hu var den første i Norge som skreiv dikt om å være gravid. Også gikk a gjennomVinjegrenda iført ei blå og gul jakke og gikk på ski midt på dagen. Ungane, han Olav og a Guri, likte ikke det så godt. Kan ikke du gå i fjøset, mor, sa ungane, eller på møte. Han Tarjei og var opptatt av å være som andre. Fokk er fokk, sa n Tarjei.

Gender, Drugs an Ethnicity. A Short, Comparative Analysis on Secondhandshopping in Vikersund and Hokkksund.

Bruktbutikken i Vikersund er full av glass, gamle kjerringer og raggsokker. Ikke er n så veldig full heller, forresten. I Hokksund henger n Egil Sørensen ved kassa og forulemper folk etter tur. Inni kroken sitter dissa krokane som n pappa kjenner, eldre folk med skrale nerver, ryggproblemer og bokinteresse. De steiker seg en vaffel og snakker om medikasjonen, regner jeg med. Så er det damene som jobber der, uensarta gruppe, men alle med striper i håret. De står i kassa og slår inn småsummer og smiler stødig og hører på alt detta surret. Bruktbutikken i Hokksund, jeg syns det er drittrivelig, anbefales. 

3360

Pappa gikk for lærer Standnes. Pappa var den minste gutten i klassen og rein og ordentlig i kleane støtt, lyseblått var favorittfargen hans. Også var´n nøye med å ha med seg lommetørkle, tørk nesa di, Lars, pleide´n å si te´n Lars på Haugen. Men sjøl om´n var så liten var´n god tel å spelle fotball. Guttane blei følgt på skolen av a Sonja, verdens snilleste dunkertispe. Hu følgte dem te Nybrua så snudde a og gikk bortom slaktebutikken te Skinstad, faren te´n Nuffe, og fikk med seg et kjøttbein hjem. I sjuende klasse var klassen på tur til Danmark. Det var ingen på Stalsberg som hadde vært på noe sånt før. Det vanlige var å dra på fisketur på Øståsen, det var lærer Standnes idé, å gjørra noe litt ekstra, men det var mange som syns detta var for mye, ja, noe ordentlig jaskeri. Men bestemor syns det var fint at ungdommane kom seg en tur ut, og danskane var et vennlig folkefæl. Hva gjorde pappa etter Stalsbergskolen? Jeg har en vag forestilling om at han gikk med posten på fabrikken. Spiste frokost med bestemor, fikk kjeft, spelte fotball, gikk på kino, venta på å komme i gang.  13 år, ferdig med skolen, arbeidskar.