On Being: A somehow Longer and Comparative Analysis upon Rural Relationships in Krøderen and Vikersund.

Åpent kjærlighetsbrev til alle fem lesere

Jeg gratulerer Ingvild med bloggen og jeg mener det. Dere er flinke, fy søren, sier jeg, jeg er imponert. Gårsdagen, det er litt av hvert å si om den, men den endte med at jeg leste gardsfruenes blogg og var mismodig. Og det var ikke gardsfruenes skyld, jeg var mismodig fra før. Og ikke er det sant at det endte med at jeg var mismodig heller, for jeg skrudde av pc´en og skrudde på tv´n i tide til å få med meg hele Tore Strømøys nye program, og mye kan sies om han, jeg ha´kke vært noe nifan av han, på mange måter liker jeg gutta noe mer raffinert. Men detta var et trivelig program, ikke for mye patos, ikke noe grining. Halvdan Sivertsen snakka om å gå i land på Kjerringøy, jeg har alltid likt Halvdan Sivertsen, sangen og, fikk løst tel å gå i land på Kjerringøy, det virka som et strålende sted for ilandstigninger, vakkert, kaldt og urørt, har sikkert femti kjoler jeg kunne gått i land med. (Etterpå kom Eldar Vågan og Viggo Sandvik og kjørte rundt på Gjøvik i en amerikaner fra 60-tallet og det blei ikke akkurat mindre trivelig.) Nå skal jeg ta en Audun Mortensen (jeg trur ikke han er i nærheten av å være så trivelig som noen av ovennevnte, men jeg brukte nå detta diktet i undervisninga i fjor og syns tydeligvis gutten er et fenomen verdt å nevne): Jeg veit at du leser bloggen min, Jørgen på østsida, og dere, Hilde og Erik, i Badeveien 93, så er det et par i Oslo og noen i Drammen. Jeg har ikke Google Analytics, men detta veit jeg. Gardsfruene har 5602 likes på Facebook. Live Skinnes gifta seg på gården sin i sommer. Den største utfordringa var å bestemme hva slags bryllup de skulle ha, eventyrbryllup på Villa Fridheim, eventyrbryllup hjemme eller begge deler. Vi tar det tre dager til ende, sa brudgommen. Så gravde de opp tunet, jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det var noe med noe rør og hadde 10-15 mennesker til hvert måltid hele den siste uka, som rakte og lagde skilt og strigla hester og mannen og kompisen lærte seg å danse som Frikar, og vertsmora kom hele veien fra USA og fiksa negla til alle sammen. Hvorfor har de det sånn på Krøderen? Hvorfor er det ikke sånn her? ((Men sånn, og alle dere fem lesere veit det pokker så godt, men lell, mord i brødboksen for dummies: Huset fra 1910 blei overfladisk renovert på 80-tallet. Det er nokså pent om sommeren, men kaldt om vinteren og alle går med ull hele tida. Jeg liker låven og det var ikke dumt å gifte seg, heller ikke der, men det var et helsikes mas og jeg blei så drita (etter at bestefar blei så full og pappa og jeg støtta´n mellom oss inn i sofaen) (enda en av de rareste tinga jeg har gjort med faren min) (husker ikke detaljene, men regner med at pappa skrøyt hele veien inn av at han ikke hadde smakt ei dråpe, samtidig som´n kjefta på bestefar, faen, fatter, ikke rør sånn, faen, nå må du ta deg sammen) (og jeg bærende på tre meter kjoleslep og altså halve bestefar) at det var et under at jeg ikke datt ned fra låvebrua og slo meg eller klina med noen. Stadig vekk har jeg ikke tatt noen utdannelse, yrkesmessige eller andre valg som ser ut til å gi noen som helst synergieffekter. (Pappas kommentar til storgårder på Krøderen og andre steder er kanskje også egna til å belyse suppa: Jævla mye nazister der oppe under krigen.) Jeg gidder ikke mer, kjære alle fem, jeg konkluderer. Hva trur dere, har vi røtter eller har vi føtter?