Whether I shall be the hero of my own life

or whether that position be held by anyone else these next pages must show. Sånn omtrent lyder åpninga på Huckleberry Finn. Jeg syns det er fint, ikke smålåtent, et digert anslag er det. Om meg sjøl kan det sies at det går litt opp og ned. En gang gikk jeg på ski hele tida og var Berit Aunli og Brit Pettersen og Anette Bøe. Anette Bøe var forresten litt i gærneste laget. Inne mima vi etter Grand Prix-kasetten. Men så kom ungdommen og 90-tallet og ironien og relativismen og lenge sto jeg helteløs, for hva var egentlig bra, liksom? Men så tok det seg opp. Nå vasser jeg jo i dem, det er Nansen, ja, det er og blir Nansen, han ekke noe døgnflue. Men ei stønn var jeg jo gærn etter først Justin Timberlake, så vekselvis Lars Bystøl og Johnny og OnklP, det har lagt seg. For å si det sånn, som vi sa i 2005. Jaja. Elvis og Thure Erik Lund er også stayere. Prøysen. Åge, så klart. Og Don Draper. Men han er ikke virkelig.  

Jeg tar litt sjølkritikk

Mange er de som har spurt etter nye bilder av faren min. Til dere kan jeg bare si: Det kommer. Og det blir bra.

Offentlig forfall og ræva idioter overalt

Samfunnshusa forfaller, folk flyr på storsentra og hagedesignerane har fullt belegg. Vi har det styggeste huset av dem vi kjenner, og jeg vil ikke ha det sånn, men det ekke hagedesign jeg savner. Jeg vil bare ha en smal midje, vakre barn, harmoni i ekteskapet, kunstnerisk gjennombrudd

Være Hockeymum

Bare så det er sagt: Jeg har gjort en del og syns på mange måter jeg har hatt et rikt liv. Jeg er gift og mamma og eier av et artig lite småbruk og en skaukrull, og hvis jeg vil, og det vil jeg jo, kan jeg smykke meg med fjonge titler, opptil flere, jeg er lektor og cand polit. Om enn ikke ordfører, foreløpig that is. Men først og fremst og sist og alltid nå om dagen er jeg mamma. Jeg kommer, sier jeg, jeg kommer nå, nå kommer jeg. Sånn sier jeg hele tida, hele dagen, oppe og nede, jeg roper det i trappa og sier det i bilen. Eventuelt: Nå kommer mamma. Alltid er det noe med ei klesvask. Jeg samler sammen ei vask (fort gjort), setter på, tar ut, setter på neste, henger opp, legger sammen, rydder inn, pån igjen. Det er akkurat som på amerikanske teveserier med hjemmeværende mammaer, jeg er ei sånn nå. Mann og barn kommer til dekka bord hver dag, døgnet rundt. Leverer og henter, snakker entusiastisk med alt som kan krype og gå i barnehagen. Jeg syns jeg er sympatisk, jeg er langt bortimot den mest likandes der. Men det er også, som i de amerikanske seriene livet mitt altså tangerer, et kvinnfolk jeg ikke tåler trynet på. Hva er det med dette damemennesket da, som kan tirre en humanist av sobreste slaget? Hu pynter dattera si! Dattera kommer i ba i de mest fantastiske rosakreasjoner. Å pynte ungen for å gå i barnehagen, jeg syns det er ei falliterklæring for barndommen som sådan. Mer om barnehagedritten seinere.