Det helvetes livet på landet

Vestavind. Vi kler oss i flere lag ull. Anna ser ikke ut som en vanlig unge, Anna har aldri fine klær. Jeg har begynt å legge meg med ullstillongs. Vi bærer ved. Avisa er like forbanna dårlig. Røret under vasken lekker. Men vi går på ski, vi liker det. I ei ukes tid har jeg gleda meg over å gå på ski i veien, altså stå på ski fra skiløypa og hjem. Slik, bruddstykkevis og delt, har jeg ant et godt liv på landet. Så i dag er det en som kjører forbi og trer hue ut av vinduet og roper detta ekke noe skiløype. Detta ekke noe sted.

Hår- og selvutviklingsinstituttet i Mjøndalen

Det er første gang. Jeg er ikke en gang sikker på hvor jeg skal henge jakka. Det ser ut til å være et eget avlukke for yttertøy, det har jeg aldri vært borti før, kan det være at det bare er for personalet? Skal jeg i så fall ta med jakka rundt? Jeg sitter ned. Det synes å være et hundretalls magasiner i reolen bak meg. Damene er kledd i svart, de ville nok si sort, alle har høye støvletter. Så er det meg. Helene spør hva hun kan gjøre for meg. Jeg sier at jeg er ganske åpen, men at jeg vil ha litt mer av en frisyre. Du er en sånn sprek dame, sier Helene. Du har en så flott feminin stil, sier Helene, det kan vi bruke. Helene har nettopp vært i Milano og viser meg bilder i ei bok. Sånn, ikke sånn, sier Helene.  Skal jeg vaske gjennom det da, sier Helene. Hvis du vil, sier jeg, jeg vaska det i går. Er det ikke deilig da, sier Helene, å unne seg litt? Jeg ler litt, og vi går til vasken. Dette er spesialsjampo, den trenger inn i dybden og tar bort forurensning, sier Helene. Jeg roter jo bare rundt på tunet, men sier ikke det. Ei av Helenes kollegaer bretter håndklær. Henne kan vi bruke, sier Helene, er du litt sånn som liker å være med på ting? Jaa, sier jeg. Stur, sier Helene, det er noe vi har en gang i året. Helene gir hodebunnsmassasje, det passer å være stille.
   Helene klipper og forteller meg at jeg har så flotte bryn, ikke et grått hår! og så flott naturlig farge, akkurat sånn det skal være nå. På et tidspunkt er Helene usikker med tanke på hva hun skal gjøre med den verven i bakhuet, kamuflere, klippe bort, hva skal jeg gjøre? sier Helene. Jeg veit ikke, sier jeg, jeg ser ikke så mye bak der. Helene legger ned saksa og ser på meg, det er svært viktige at vi er ærlige mot hverandre, sier Helene.
   Kanskje jeg blir med på Stur da.  

Pappa gjør rede for sitt politiske program

Pappa ligger i senga og leser Bygdeposten og roper: Han er så dum, han er dum i kjeften, han er dum i huet. Hva er det for noe med han? sier jeg. Han har sagt så mye dumt, fylle stein i fjorden og jakte elg i annenmanns skau. Herregud, sier jeg, denna jakta har vel ikke noe å si. Det blei skyti ei ku på Kolbræk under krigen, sier pappa. Du skulle bodd i Rødenes, sier jeg, bygda med bare bra folk. Vi respekterer hverandre, vi, sier pappa.

Urmakeren i den lille byen H.

Kan du få i gang denna, sier jeg. En artig sak, sier urmakeren, jeg må gjøre et prisoverslag. Kan du få gjort det i dag, sier jeg, så løper jeg innom etterpå. Neineinei, sier urmakeren. Skal jeg ringe deg da? sier jeg. Nei, sier urmakeren, jeg ringer deg. Han må åpne alt. Det er en alvorlig sak.

"Det var ei der som hadde fått sølvpokal for flatbrødbaking og det er det ingen av oss andre som har fått."

Jeg er på juleutstilling og hører på damer.

- Dem står rett opp og ned.
- Jeg va´kke snau anten jeg satte dem i sving, jeg.
- Nei.
- Detta med sjukemelding.
- Det er for lettvint.
- Men så er det mange som har utmattelse og forskjellig.
- Det er mye håpløshet, trur jeg.
- Jeg sån Hellstrøm i går, han sier det som det er.
- Dissa svenske ungdommane står på fra morra til kveld og dissa vi har. Det er lissom et ork bare å lukke ei dør.
- Men skal vi ikke snakke litt mer om mølje. 
- Ja, det kan vi snakke om.
- Vi koster mjølet, vi.
- Det gjør vi og det.
- Fin veite og fin rug bruker jeg.
- Ikke noe sammalt?
- Han Alf hadde oppskrifta etter a Sigrid og da veit du at det var detta gamle.
- Det var det gamle.
- Men det gamle, va´kke det grøvere. 
- Men ikke til fint.
- Jojo.
- Det er jo i fettet smaken ligger.
- Jeg syns det er godt ved siden av alt, jeg.

Potetgullnarkomani i indre Buskerud

Jeg er en ivrig multitasker. Det er sjelden jeg gjør en ting av gangen. Det er også sjelden jeg slapper av. Men jeg sover jo om nettene. Så jeg er ute og løper og løper innom Eikersenteret for å kikke. For Eikersenteret har svingt seg opp, mora og faren min handler der, det syns dem er trivelig, dem treffer folk dem kjenner og drekker kaffe på bakeren, og bakeren, ja, han har kaffe av flere slag, helt som i byen. Så kan jeg gå på do i samma slengen. Men detta helsikes senteret, jaggu, har det ikke svingt seg så jeg ikke finner doen. Jeg går inn dern pleide å værra. Du, dette er backstage, sier ei ung jente. Jaha. Jeg er backstage på Eikersenteret, ei dame med lange støvler og pelsvest danderer druer på stettefat. Noen blir føna. Det blir kjempeshow, sier jenta. Jeg løper over Loesmoen og tisser ved elva.

Pappas forkjølelse

Nå er jeg dauaferdig, sier pappa. Ja, skal jeg tilkalle de nærmeste, sier mamma. Kan jeg drekke av kartongen, sier pappa. Nei, sier mamma. Ja, åssen glass skal jeg ta da, sier pappa.

Jobben ringer

De er i ferd med å legge kabalen, jobben vil vite hva jeg kan tenke meg å drive med. Jeg er ikke helt sikker, sier jeg, jeg må tenke på det. Jeg lufter det med Jørgen. Du må jo bare få gitt ut denna nidromanen, sier Jørgen, så løsner det, Anne Holt blei jo justisminister. Ja. Jeg kunne jo bli arbeidsminister. Eller i hvert fall statssekretær. Så kunne jeg trappe ned som ordfører etterpå og fylkesmann. Det virker rimelig.

Apoteket i Vikersund

Anna er sjuk. Virker adekvat, sier Varilden, men skriver ut en resept. Vi raser bort på apoteket. Bare en foran oss i køen og sju damer på jobb, bra. Men hu ene er opptatt med å skrive ut lapper og hu andre bare snakker om drops, deler ut smaksprøver, denna dropsen er nemlig både svak og sterk. Og to av damene står i kassa for ikke-reseptbelagtheter, det er det jo ingen som skal ha, damene småprater og koser seg. Neinei, vi står der og stamper. Går det bra, jenta mi, sier jeg, er du trøtt. Anna har bobledress, voksipose og ullteppe over seg, arma står rett ut. Vi triller rundt i den grad det går an. Gavetips, smågaver, kalendergaver, gaver til han og henne og til de minste og de over 65, det er oss. Vi har fått lærlingen, hu som skreiv ut alle lappene som ingen skulle ha. Jeg legger fram resepten. Hu må ha hjelp. Farmasøyten kommer og forklarer. Lærlingen henter mikstur, skriver ut lapp, settern på. Farmasøyten skal bare signere, men bråstopper. Denne er jo med lakris, sier farmasøyten, det er jo en helt annen dosering. Kan jeg ikke bare blande det ut, sier jeg håpefullt. Langt i fra, farmasøyten må ringe legesenteret og høre hva legen har ment. Nå er vi snart ferdig, Anna, sier jeg, vi skal hjem nå. En slek må du ha, sier dropskvinnfolket, ta en slek. Jeg ser bort, opp på veggen: Tørr i munnen? Det finnes råd - spør oss. Jeg snur meg bort, ser ut: Har du husket røkelse? Jeg går da for faen ikke på apoteket fordi jeg er tørr i munnen eller vil ha røkelse, jeg skal ha medisin til ungen min, nå! Det er telefontrøbbel hos legen, sier lærlingen.

På generell basis er ikke jeg gærn etter valgfrihet. Men det nye apoteket i Vikersund trur jeg blir bra.

Jeg har sett Figaros bryllup, og jeg har sett på kommersielle tv-kanaler flere ganger

Figaro er grevens tjener, som skal gifte seg med Susanna, som er grevinnens kammerpike. Greven vil ligge med Susanna. Det høres kanskje spennende ut. Det er det ikke, det går for sakte. Operaer flest foregår på utenlandsk, men publikum (i hvert fall på min hjemmebane av en opera, den i Bjørvika) får en teksta versjon opp på stolryggen foran. Første akt av Figaros bryllup varte i halvannen time, på stolryggen blei detta omtrent fem setninger. Så har jeg sett WipeOut, 4-stjerners reise og noe møkkajævli surr med Ingeborg Heldal og Jan Thomas. I WipeOut skal masete mennesker gjennom ei hinderløype, under hinderne befinner det seg sølevann, hinderløypa er i Argentina, og Raske menn kommenterer. Det er nok de som syns at detta også høres spennende ut, for eksempel svogeren min, presten i Langesund. Men det programmet egentlig handler om er Synnøve Skarbø. Heri ligger problemet. Mia Gundersen, Edward Schulheis, Lars Bohinen, Jorunn Stiansen er ute og går i regnet i en nord-italiensk by, etterpå er de så slitne at de fortjener champagne i bassenget, Edward tar bomba. Så er det denna vanlige vesle jenta, 19-åringen, som får være med på fotoshoot. Så bra!, sier Ingeborg, Jesus Maria, sier Jan Thomas, saved my day, Christopher nikker og er helt enig. Veslejenta dukker opp med kaffebeger, du mangler litt bryst, sier stylisten, men det fikser vi. Du har festivallakk, sier stylisten, her får vi bare sette i gang. Veslejenta prøver, kjolen sitter som et skudd, sier stylisten. Kødder du?!, hviner Ingeborg, så bra!

Det var sol hele sommeren

Vi kjører til svogeren og svigerinna mi, vi kjører langs Eikeren, det er pent som et kalenderbilde. Vi passerer campingplassane i enden og det slår meg at det er hit jeg lengter, jeg lengter etter sandvolleyballbane og grillos i forteltet. Jeg lengter etter alt som er vanlig, etter å værra fornøyd, nøye meg med det.

Alt var bedre før. Det var det. I hvert fall var det verre på en bedre måte.

Det potetgullnarkomane Amerikanorges trang til å eta dritt

 Jan Fredrik Karlsen. Nothing further.