Norsk hovedmål skriftlig, oppgave 3

Du må ikke tro du bare har drømt

 
I verdens rikeste land bor 5 millioner mennesker. Om natta sover de godt i sengene sine. De har senger fra IKEA, Skeidar og Bohus, noen også fra Hӓstens. I vinterhalvåret kan det være litt kaldt på føttene når de står opp. Men så skrur de på varmepumpa eller legger litt bjørkeved i ovnen og går inn på de smakfullt flislagte bada og tar en dusj og får varmen i kroppen. De skal på jobb i verdens rikeste land. De har jobber som coacher og konsulenter og lærere og spinninginstruktører. Men først må de få seg en næringsrik frokost slik at de kan prestere og være på topp også denne dagen. Skal de ta en frisk smoothie, skal de gå for supermat eller skal de starte dagen på fastende hjerte? Valga er mange og vanskelige i verdens rikeste land.

Heldigvis har de mange gode hjelpere i verdens rikeste land. Mediene tar sin tørn. VG kan fortelle at komikerfrue gjør som fotballfrue og legger ut bilde av seg sjøl på Twitter fire dager etter fødselen. (Barnet heter Dexter.) Dagen etter har komikeren, komikerfruens mann, lagt ut bilde av seg sjøl på Twitter iført konas, komikerfruens, undertøy. Dagen etter utfordrer komikeren fotballfruens mann til å gjøre det samme. Noen dager etter legger fotballfruens mann, fotballspilleren, ut bilde av seg sjøl iført konas, fotballfruens, undertøy. Det tok litt tid, forklarer han, fordi han måtte fjerne bikinilinja først. Innimellom kan det også være kulturarbeidere eller kunstnere eller artister som tar bilder av seg sjøl og eller lar seg fotografere med lite/ingenting/smakfullt, men tynt kledd for en god sak/kunsten/for en klekkelig sum i verdens rikeste land.

 Verdens rikeste land er et demokrati. I seinere år har valgdeltakelsen vært synkende, men ved siste parlamentsvalg fikk den igjen et oppsving, dette muligens fordi velgerne blei stilt ovenfor klare alternativ. Den sittende regjeringa jobber med mange saker for å lette hverdagen for folk flest. Her kan nevnes opphevelse av forbuda mot ståhjuling, proffboksing og salg av lakrispiper. For å hjelpe innbyggerne har regjeringa også unnlatt å forhøye avgiften på drivstoff, samtidig som de går for den grønne sammenlagttrøya i klimasaken, sier de, regjeringa i verdens rikeste land. Endelig har også regjeringa tatt tak i de kraftige utfordringene ved å handle tax-free varer som har bestått i at innbyggerne har måttet stå oppreist i tax-free utsalgene og plukke varer fra hyllene og ta med seg det de skal ha til kassa. Nå kan dette enkelt gjøres med et tastetrykk mens man ligger i sofaen hjemme.

 
De aller fleste mennesker bor ikke i verdens rikeste land. 1 milliard mennesker lever for under 1 dollar om dagen. PÅ skolene i verdens rikeste land forteller lærerne om dette. Noen ganger blir saken også omtalt i mediene. En gang i året har de TV-aksjon, som de kaller årets største dugnad, der anslagsvis 100 000 mennesker samler inn penger, gjerne til en god sak i en annen del av verden. Men for det meste er de opptatt med andre ting, og om nettene sover de godt i verdens rikeste land.

 

Problematisering i alle ledd

Byner å bli litt klokere. Går jo som en annen Leopold Bloom ut og inn av all slags sjuke greier.

Profesjonalisering i alle ledd: Mammarollen

Bloggeren og grunderen Margit, kjent fra Drømmeverden, har inngått samarbeid med Side2. Margit skal guide oss i trening, interiør, mote og mammarollen. Akkurat det jeg er interessert i. Men det aller viktigste for meg vil alltid være å få ting gjort. I dag: Min guide til mammarollen, jeg får det unna:

Vær deg sjøl. Bruk deg sjøl. Bevar forstanden. Server fiskepudding til alle måltider. Skjær den gjerne i figurer, men ikke slit deg ut. Føkk cake popsa. Ta tran.

A short and somehow Confused Analysis upon Neighbourhood Sanitation

Dettane begynte egentlig for et par uker siden. Eller, egentlig er det langt lenger siden enn som så, jeg veit ikke hvor mange generasjoner tilbake vi må. For to uker siden så kløpte jeg plenen på sedvanlig vis. Detta viset tør være kjent for de fleste, men for eventuelle nye lesere og eller tungnemme: Jeg løper og kløpper plenen. Og det var varmt så jeg gjorde det med bare sports-bh på overkroppen. Det uvanlige besto i at detta var en lørdag. Som de fleste nå veit kløpper jeg plenen på fredager, da jeg dette skoleåret har vinni i Lotto med undervisningsfri på fredager og behandling på Modum Bad. På den negative sida er det seksjonsmøte. Men med nyklipt plen og mentalt påfyll blir det ikke så hakkandes gærnt lell. Denna fredagen før lørdagen det skal snakkes om var det ikke kløppevær, tåka hang over åsen og det stakk noen regndrøpp. Så gikk det ikke likere enn at jeg måtte ut med kløpperen på blanke lørdags formiddagen. Men den var så blank at det gikk greit, jentene var I Langesund med Jørgen og sola skinte fra skyfri himmel. Det var noe mer trafikk på Badeveien enn på en fredag formiddag, og jeg syns ikke det var så kult å løpe rundt sånn som en gærning. Men, eller det vil si, det gjorde meg heller ikke så mye. For hvem har rett, jeg eller tjukkasene med robotklipper? Det er meg, så klart. Kleint og sånn blei det først nårn Kjell begynte å jobbe utved veien, han også. For så møttes jo vi i eninga. Han, korrekt antrukket i arbeidsklær med snekkerbelte og alskens verktøy jeg ikke kan navnet på, jeg svett og idiotløpende med kløpperen. Den første runden hilste vi, så lot vi som om vi ikke så hverandre, men det gjorde vi jo bortimot hundre ganger. I ettertid har jeg merka meg at det var en grunnmur han lagde den dagen. Av det solide slaget, men det er jo som å si at jorda er rund. I dag hørte jeg noe leven og trudde det var boreriggen til Brødrene Samuelsen som skulle gjøre grunnundersøkelser på jordet (mer om dette seinere hvis jeg skulle orke). Men nei. Det var det nye huset ten Kjell. Hus til søplekasser og kanskje postkasser. Med utskjæringer. Som sveitservillaene på Modum Bad. Eller Bjørnsons Aulestad.

Great expectations

Ja, nå trur jeg jeg kan pumpe opp sykkeldekka mine sjøl. Det blir det neste. Jeg kan i hvert fall prøve. Jeg ser ikke bort i fra at jeg gjør det i morra.

Bilder fra mammas pc og brødboksen

Pappa prater i et sett, jeg prøver å jobbe, det er jaggu ikke lett

- Du, Karin. Det er en ting jeg har tenkt på, åssen gjørn Arne det nårn er på tur og må drite.
Stillhet.
- Ja, åssen gjørn det a, når dem er ute, mån drite i buksa da.
Ikke noe svar.
- Det er i hvert fall helt sikkert, at det hadde ikke vært noe for meg å sitta i rullestol så urolig som jeg er i magan.

Ukeslutt

Jeg veit nesten ikke hvor skal jeg begynne. Forrige uke, det endte jo med cake pops og håndarbeidsmessige utfordringer. Jeg la strikketøyet i kassa mi og der ligger det godt. (Men hele greiene, lysten, ulysten, spennet mellom evner og ambisjoner, blussa litt opp igjen i går da Hjemmet kom med nytt strikkebilag. "Strikk ei lue på tre timer." Ja, jeg vil det, men åssen i all verden skal jeg klare det, hvem kan hjelpe meg, kan noen hjelpe?). Arbeidsuka tok til med foredrag for 16-åringane, Ungdom, seksualitet og grenser. Jaja, tenkte jeg på forhånd, fint om noen andre stikker innom og snakker med dem. Og sånn er det jo med alle ting jeg gjør, for en god idé, tenker jeg, tre uker og to uker og ei uke i forveien, det blir bra. Så, dagen før: Herregud, så jævli dumt, hvorfor fant jeg på detta, hvor reint ut sagt dum i hue går det an å bli. Så også nå. For, kan ikke de nok om sex, da, liksom, hvem kan mer enn dem, liksom? Aldri har noen generasjon kunnet så mye om knulling og vaginalorgasme og endetarmsåpninger. Kunne jeg ikke bare gitt dem noe arbeidsoppgaver, tenkte jeg, men ønska selvfølgelig  de middelaldrende damene fra BRIS varmt velkommen. Og de gjorde greia si, og jeg satt bakerst i klasserommet, og detta syns jeg var fint, mild, vennlig og skikkelig faglighet. For å gjøre en lang historie kort: For å ha god sex bør du være trygg, likeverdig og ha lyst. Tenk at det tok meg tjue år å skjønne det.

Så har jeg ferdigstilt turorienteringa, grilla, krangla, vært på turn, hatt med en ny unge hjem fra barnehagen, snakka om barokken, vært i Oslo, yadi yada. Jeg skal bare områ meg, så skal jeg skrive litt mer om livet i rederboligen i Hokksund. Og legge ut noen bilder. For mangt og mye er på stell i rederboligen. Trass i noe nedsatte funksjonsevner har de kamera som virker, kjøleskapet er stort og velfylt og renner ikke.

Å værra som andre, part 2, episode 16

Primeraen har fire dekk fulle av luft, jeg har et strikketøy liggandes, og jeg har prøvd meg på cake pops. Jeg nærmer meg, for å si det sånn. Men så har detta helsikes kameraet blitt ødelagt eller alt som vil vises på skjermen er "system error", dermed får jeg ikke dokumentert framskrittet verken på den ene eller andre måten. Men det er sant.

Om å gå tur i Geithus

Bakgrunn: Så har jeg hatt denne glitrandes ideen at vi skal gå tur med faren min på fredager. Vi kaller det parkinsontrim. Fredag og parkinsontrim. Fredag som er skeiv fra starten. Jeg sover til 7.20 og er glad til, så blir det kjør for å rekke barnehagen til 9, i hvert fall når vi skal ha det hyggelig og lese og de skal gå med badekåpe og tornerosekjole før de tar på ordentlige klær. Og det høyre bakdekket er så godt som flatt, og jeg kjører forsiktig, så forsiktig innover Øst-Modum, men er martra av dårlig samvittighet for jeg er ei mor som ikke setter sikkerheten i høysetet.

Anyways, seinere på dagen: Anna løper meg i møte, hu har regnbukse og kjole, det var ikke avtalen. Vi tar av gummibuksa, men så springer hu avgårde bak barnehagehuset. Ingrid får smokken, fokken, og er enklere. Jeg sier til Anna at vi ikke kan dra på tur hvis hu ikke tar på seg bukse og jakke. Det går på et vis. Vi vinker, og jeg er virkelig niglad for Fure barnehage, av alle ting jeg får til og ikke får til om dagen så er Fure barnehage bra. Svinger ut på Øst-Modum-veien. - Også sa jeg liksom des bobs, sier Anna. - Ja, sier jeg, men hva betyr det. - Des bobs, des bobs, sier Anna. - Ja, bebin min, sier jeg, men jeg skjønner ikke helt hva det betyr, kan du si det på en litt annen måte? - Få jajingen! roper Ingrid, jajingen min, jajingen. Jeg bøyer meg bakover, kjører middels uforsvarlig og klarer å fiske opp Ingrids raring fra gølvet. - Jajingen haj lue, jajingen haj lue, mamma. - Des bobs, des bobs. Jeg orker ikke mer, skrur opp volumet på radioen. Save tonight, we ll fight the break of dawn, come tomorrow, tomorrow Ill be gone. - Ej det jokkemusikk, mamma? Herregud, velsignede, elskede jenter. Det er mye biler utafor Geithus S-lag, men ikke mora og faren min. Jeg tar ut ryggsekken med bokser med byggrynsgrøt, som jeg slang sammen mellom Tornerose og Åkken Bom, og vi slår oss ned på krakkene rundt monumentet over Olav Werner, stemmen fra ønskekonserten. So it says. Det er sant. Han var i radioen i eninga. Jeg tenker vi er de eneste som har spist medbrakt byggrynsgrøt utafor S-laget i Geithus. Ingrid spiser, Anna plukker blomster og legger i ryggsekken, tripper. - Må du tisse, Anna? - Nei. - ER du sikker? - Men Ingrid skal ikke være med. - Jo, sier jeg, Ingrid kan ikke sitte aleine på benken mens vi går bak buskene. Ingrid sklir seg ned fra krakken og går tillitsfullt etter oss, Anna gjør utfall og dytter. - Nei, Anna, sier jeg med lys pedagogisk stemme i ferd med å bli tynnslitt, Ingrid er 2 år og skal ikke sitte aleine på et sted hu aldri har vært før. Annas tiss renner i en fin stråle ned mot Geithus jernbanestasjon, som naturligvis blir denne ferdens neste mål. Pakker halvspiste grøtbokser og styrter etter.

- Her vil jeg faen ikke gå, sier pappa. Setter ungane i  bilen og kjører til Rolighetsmoen. Pappa virker motivert, i hvert fall leiern Lizzie og subber foran. Veien deler seg, vi går til stranda. Så har jeg rota rundt i Vikersund i hele sommer, så er det den stranda her! Flytebrygge, do, sand, alt en enslig tobarnsmor kan begjære. Men stien rett forut er smal, og mamma og Anna snur for å se etter noe bedre for rullestolen. Pappa og jeg subber fram i krattet. Jeg har meisen på ryggen, men bærer Ingrid i arma mine. Ingrid holder hardt rundt halsen min - Du er en søting, sier jeg. Krattet blir verre, sølete er det og. - Delinga er rett foran her, sier pappa, bruene og. - Ja, sier jeg. - Blire av mora di a, sier pappa.

Vel ute av krattet er pappa sur og utslitt, men det ekke en luksus vi andre kan unne oss. Mamma, jentene og jeg går gatelangs i Geithus. - Førstemann til å se ei katte, sier mamma, førstemann til å se ei skjære. Vi hører eselet i Geithus skryte, det er fint på en rar måte. Ellers syns jeg ikke det er så fint i denna byen. Evig nostalgisk og melankolsk som jeg er vil jeg ofte være og bo der jeg ikke er og bor, men her vil jeg ingen av dela. Bra det. Og det er bra å se bilen igjen, sette Ingrid i setet. Jeg gir a resten av grøtboksen og puster ut, jeg er berga. Anna er i mammas bil, leiter etter noe godt, jeg går for å hanke a inn.- Mamma, jeg må bæsje, sier Anna. Helvete, sier jeg ganske lavt.

Bildet er fra en tidligere, festlig anledning.

Sommeren 2014. Å komma hjem.

Jeg kommer hjem stadig vekk nå. Til alle døgnets tider, har jeg lyst til å si, og i en hel rekke luner kamuflert som tipp-topp, fantstisk å se dere alle igjen. Rotete er det uansett. Det er ikke sant, dessuten har jeg bestemt meg for å være raus. Jeg har vært borte et døgn og kommer hjem til vaskemaskinkjøret, del 2, dag 6. Hele vaskemaskinhistorien skal jeg ta en dag jeg har tid. Hjelper Jørgen å få en vaskemaskin ned fra hengeren, pakker jentene i bilen og kjører. Nå har vi fire vaskemaskiner i gården, jenter, sier jeg på vei ut av gården, tenk det. Vi drar på stranda ved hotellet. Jentene får på seg badedrakter og spretter rundt, jeg bygger i sanda og sitter på madrassen rett ved. Fjorden er full av folk i båt, på sånne dager slår det meg at Vikersund faktisk er et sommersted, et sted ved fjorden, det er mange her som driver hardt med båtliv.

Fy faen

Jeg har vært opptatt. Eller, det er ikke hele sannheten. Jeg har vært tvinga (tvingt, sier ungdommen) til å jobbe med jobben og med meg sjøl og dermed ikke hatt tid til å blogge. Det var nokså presist. Men nå har det seg sånn at påskeferien er over og jeg er tilbake på arbe (jeg har retta hele påsken, bare så det er sagt) (det er selvfølgelig ikke sant, men hver dag har jeg retta litt) (bortsett fra en dag), og makan til dumheter en kan bli utsatt for på arbeidsplassen. Blir ergerlig bare av å tenke på det. Alle dissa dumme møtene, så mye idiotisk folk kan få seg til å si. Design, helse, skole: Designerne uttaler at de har lyktes med å hjelpe skolen. Ungdataundersøkelsen viser at det ikke er noe kokainmiljø i Modum. Folkehelsekoordinatoren sier at utdanning, helse og miljø henger sammen. Enda verre stilt er det i norskseksjonen. Det får henge i lufta, jeg får ta dte en annen gang. Midt oppi detta ringer naboen og spør om jeg vil bli med i grunneierlaget. Og hva sier jeg, muligens blir jeg så glad for å høre stemmen til detta normale mennesket, han Nils, naboen, hamarsingen som har gifta seg med a Solveig, heltids grisebonde og alltids trivelig. Ok, det kan jeg godt, sier jeg. For jeg liker jo nasjons- og identitetsbyggende greier og trur at vi har røtter vel så mye som føtter, men da burde jeg jo heller holde meg hjemme når jeg kan, ikke fly og vifte på Bruneslokalet. 13.30 var jeg ferdig med rettinga, 18.30 begynte jeg på ny bunke. Jeg får si det med en annen kjernekar: Nå har jeg jaggu jamen fått det te, ingen jeg kjenner er slik de ska, resten kan drite og dra, takk for meg.

On Being: A somehow Longer and Comparative Analysis upon Rural Relationships in Krøderen and Vikersund.

Åpent kjærlighetsbrev til alle fem lesere

Jeg gratulerer Ingvild med bloggen og jeg mener det. Dere er flinke, fy søren, sier jeg, jeg er imponert. Gårsdagen, det er litt av hvert å si om den, men den endte med at jeg leste gardsfruenes blogg og var mismodig. Og det var ikke gardsfruenes skyld, jeg var mismodig fra før. Og ikke er det sant at det endte med at jeg var mismodig heller, for jeg skrudde av pc´en og skrudde på tv´n i tide til å få med meg hele Tore Strømøys nye program, og mye kan sies om han, jeg ha´kke vært noe nifan av han, på mange måter liker jeg gutta noe mer raffinert. Men detta var et trivelig program, ikke for mye patos, ikke noe grining. Halvdan Sivertsen snakka om å gå i land på Kjerringøy, jeg har alltid likt Halvdan Sivertsen, sangen og, fikk løst tel å gå i land på Kjerringøy, det virka som et strålende sted for ilandstigninger, vakkert, kaldt og urørt, har sikkert femti kjoler jeg kunne gått i land med. (Etterpå kom Eldar Vågan og Viggo Sandvik og kjørte rundt på Gjøvik i en amerikaner fra 60-tallet og det blei ikke akkurat mindre trivelig.) Nå skal jeg ta en Audun Mortensen (jeg trur ikke han er i nærheten av å være så trivelig som noen av ovennevnte, men jeg brukte nå detta diktet i undervisninga i fjor og syns tydeligvis gutten er et fenomen verdt å nevne): Jeg veit at du leser bloggen min, Jørgen på østsida, og dere, Hilde og Erik, i Badeveien 93, så er det et par i Oslo og noen i Drammen. Jeg har ikke Google Analytics, men detta veit jeg. Gardsfruene har 5602 likes på Facebook. Live Skinnes gifta seg på gården sin i sommer. Den største utfordringa var å bestemme hva slags bryllup de skulle ha, eventyrbryllup på Villa Fridheim, eventyrbryllup hjemme eller begge deler. Vi tar det tre dager til ende, sa brudgommen. Så gravde de opp tunet, jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det var noe med noe rør og hadde 10-15 mennesker til hvert måltid hele den siste uka, som rakte og lagde skilt og strigla hester og mannen og kompisen lærte seg å danse som Frikar, og vertsmora kom hele veien fra USA og fiksa negla til alle sammen. Hvorfor har de det sånn på Krøderen? Hvorfor er det ikke sånn her? ((Men sånn, og alle dere fem lesere veit det pokker så godt, men lell, mord i brødboksen for dummies: Huset fra 1910 blei overfladisk renovert på 80-tallet. Det er nokså pent om sommeren, men kaldt om vinteren og alle går med ull hele tida. Jeg liker låven og det var ikke dumt å gifte seg, heller ikke der, men det var et helsikes mas og jeg blei så drita (etter at bestefar blei så full og pappa og jeg støtta´n mellom oss inn i sofaen) (enda en av de rareste tinga jeg har gjort med faren min) (husker ikke detaljene, men regner med at pappa skrøyt hele veien inn av at han ikke hadde smakt ei dråpe, samtidig som´n kjefta på bestefar, faen, fatter, ikke rør sånn, faen, nå må du ta deg sammen) (og jeg bærende på tre meter kjoleslep og altså halve bestefar) at det var et under at jeg ikke datt ned fra låvebrua og slo meg eller klina med noen. Stadig vekk har jeg ikke tatt noen utdannelse, yrkesmessige eller andre valg som ser ut til å gi noen som helst synergieffekter. (Pappas kommentar til storgårder på Krøderen og andre steder er kanskje også egna til å belyse suppa: Jævla mye nazister der oppe under krigen.) Jeg gidder ikke mer, kjære alle fem, jeg konkluderer. Hva trur dere, har vi røtter eller har vi føtter?

Å værra eller ikke værra som andre

Jeg nevner det for Marianne og Selma, at jeg har 138 kjoler i det ene skapet. Jeg klarer å unngå å kjøpe den i Vestfossen, den sitter uansett ikke pent. Du er jo så lita, sier Selma. Ja, jeg har aldri vært så lita før. Jeg går ofte med kjole, sier jeg, gjør du? sier Marianne, ja, nesten alltid på jobben, sier jeg. Så forteller jeg om kunstløpkjolen jeg kjøpte en gang på loppis på Røa eller der omkring, jeg trudde jo ikke jeg skulle få bruk forn akkurat, men jeg var så redd for at noen andre skulle kjøpen at jeg måtte kjøpen. De ler.
Mamma skriver: Kåre Kjemperud på sykehuset m vann i lungene. Skal tappes. Blir sikkert lettere av pusteproblemene. To brudekjoler. Jentene mine. Rake i hagan, være i sola. Å ha et pent hjem. Å møte til møter. Å ha et forhold. Å ha det bra med seg sjøl. Nytt yogakurs på Furumo. Jentene vil alltid være det aller viktigste. Å leve med bulimi i 20 år. Å ha ei putekasse, å ta ei tenkepause. Å sove i køyeseng. Å være raus. Å være redd.

Forrige onsdag i Kaggen

Så orker jeg ikke Bergsjøen igjen, men løpe må jeg jo, relativt langt og. Eller, jeg har lyst til det, det er bare tungt å komma (kløyvd infinitiv) i gang. Men det det, stort sett, aldri er noe tull med er å løpe. Wigdalens hester står i regnet. Jeg løper forbi øst-europeerne i bakken og forbi prakteiendommen til Stenbro, men jeg svinger ikke inn på Moane, i steden løper jeg gjennom badet og neri Kaggen. Jeg løper lett, jeg er kjent for det, det hender jeg tenker det og, mest i oppoverbakke og særlig på ski, lett og fin, tenker jeg, lett og fin. Men det er mye som ikke er så lett. Og rett som det er sklir jeg på brua. Jeg slår meg og tenker at jeg kommer til å få et stort blåmerke på den ene rumpeballen. Hvem skal se det blåmerket, tenker jeg, kaver meg opp, lister meg over resten av brua. Den har vel et navn, denna plassen her og, jeg kallern Surdalen. Jeg tisser i grøfta og gidder ikke gjømme meg. En gang har Jørgen sett noen som har liggi sammen borti her (for et idiotisk påfunn), men stort sett er det ikke folk her. Men mye søppel. Jeg lurer på det, om ikke dissa spiseforstyrra folka på Modum Bad går til Vikersund og kjøper mat og eter og slenger fra seg før dem kommer fram, jeg syns å ane en sånn søplesone rundt badet, omtrent fra travbanen og altså bort i Kaggen. Etter ei stønn munner Surdalen ut i Grava (Serr. Det er skilta Grava langs fylkesveien). Det er som å komma ut på baksida av sola, skyggint, helt like arbeiderboliger (har det jobba så mange her inne?, med kraftverket?), skikkelig kjipe hus, rotete rundt veggane, så klart, og hester, en hel del hester som står i ei sølete, skråning. Det er som å komma ut i den fattige enden av Andeby, der folk er magre og dratte i ansiktet, og jeg tar meg i å lengte til Katfoss, da veit du, lissom at det er mer moro i Katfoss. Men det er så underlig med det. Som Klatremus sier, en dag er man mett og neste dag er man like sulten igjen. Og før dagen er omme sitter jeg i et stabbur, fylt, ikke til randen, bare helt passe smakfullt (i den grad noe kan kalles smakfullt når man pusser opp stabburet for 1,4 mill.) fylt av åklær, plater og bøker som i akkurat tilstrekkelig grad demonstrerer kulturell og andre former for kapital. Fossen, som verten nevner både en og tre ganger, suser og bruser akkurat passe beroligende på utsida. Jeg har dusja helt i fred. Jeg har oppdaga at Cohens Take this waltz er en variant av et Lorca-dikt. Jeg er ganske veltilpass. Og det kommer dager på rekke og rad etter denna og, på akkurat samme viset, visvasviset.

Å vere så are

Jeg sitter i et stabbur på østsida. Jeg har vært våken en time. Jeg har hørt/sett Fredrik Skavlans intervju med Anders Aukland og tatt en del notater om nyrealismen. Jeg ser ut på fossen, grantrea og himmelen. Og jeg har hørt "Bakoversnakk" på NRK P1. Først er det et intervju med Olav H. Hauge, men jeg blir bare irritert av det. For ei dialekt, kul umulig å ha som bakgrunnsstøy, helt uråd å skjønne hva n sier. Ikke sier n så mye heller, men så blir jeg jo dobbelt nysgjerrig på hva slags gullkorn grautmålet skjuler. Men Halldis Moren, det er det flukt over. Hu snakker om å få barn, hu var den første i Norge som skreiv dikt om å være gravid. Også gikk a gjennomVinjegrenda iført ei blå og gul jakke og gikk på ski midt på dagen. Ungane, han Olav og a Guri, likte ikke det så godt. Kan ikke du gå i fjøset, mor, sa ungane, eller på møte. Han Tarjei og var opptatt av å være som andre. Fokk er fokk, sa n Tarjei.

Gender, Drugs an Ethnicity. A Short, Comparative Analysis on Secondhandshopping in Vikersund and Hokkksund.

Bruktbutikken i Vikersund er full av glass, gamle kjerringer og raggsokker. Ikke er n så veldig full heller, forresten. I Hokksund henger n Egil Sørensen ved kassa og forulemper folk etter tur. Inni kroken sitter dissa krokane som n pappa kjenner, eldre folk med skrale nerver, ryggproblemer og bokinteresse. De steiker seg en vaffel og snakker om medikasjonen, regner jeg med. Så er det damene som jobber der, uensarta gruppe, men alle med striper i håret. De står i kassa og slår inn småsummer og smiler stødig og hører på alt detta surret. Bruktbutikken i Hokksund, jeg syns det er drittrivelig, anbefales. 

3360

Pappa gikk for lærer Standnes. Pappa var den minste gutten i klassen og rein og ordentlig i kleane støtt, lyseblått var favorittfargen hans. Også var´n nøye med å ha med seg lommetørkle, tørk nesa di, Lars, pleide´n å si te´n Lars på Haugen. Men sjøl om´n var så liten var´n god tel å spelle fotball. Guttane blei følgt på skolen av a Sonja, verdens snilleste dunkertispe. Hu følgte dem te Nybrua så snudde a og gikk bortom slaktebutikken te Skinstad, faren te´n Nuffe, og fikk med seg et kjøttbein hjem. I sjuende klasse var klassen på tur til Danmark. Det var ingen på Stalsberg som hadde vært på noe sånt før. Det vanlige var å dra på fisketur på Øståsen, det var lærer Standnes idé, å gjørra noe litt ekstra, men det var mange som syns detta var for mye, ja, noe ordentlig jaskeri. Men bestemor syns det var fint at ungdommane kom seg en tur ut, og danskane var et vennlig folkefæl. Hva gjorde pappa etter Stalsbergskolen? Jeg har en vag forestilling om at han gikk med posten på fabrikken. Spiste frokost med bestemor, fikk kjeft, spelte fotball, gikk på kino, venta på å komme i gang.  13 år, ferdig med skolen, arbeidskar.

Bergsjøen (bæsjøn) rundt

Jeg løper ned AIL-bakken i Geithus og beundrer det mørkebrune huset i bånnen av bakken. Skjul med fire dører på rekke og rad, jeg blir så glad av å se det og nostalgisk av noe jeg ikke sjøl har opplevd. Det er bestemor og pappas historier, bestemor som ikke rakk fram hime på Kolbræk fordi´n Lars, fetteren hennes, sto i veien også bæsja a på seg. Og pappa som satt på låven i Geithus og frøys. Bestemor og jeg gikk opp her en gang på 80-tallet, før de flytta, hu og jeg og´n Tell, bestemor sikkert med hatt og kanskje med paraply og hele tida fortalte a historier, og jeg lo. Også måtte a bæsje, måtte gå i grøfta i AIL-bakken, jeg lo av det og. Tørka seg med lommetørkle eller noe papir a hadde i lomma. Etterpå gikk vi hjem og spiste popcorn og drakk rødbrus (Skal vi ha noe godte-godt, sa bestemor, eh, jeg veit ikke helt, jeg, sa jeg. Så tok vi det, hver gang.) AIL, Arbeidernes Idrettslag, sammenslått med Geithus IL etter krigen, da arbeiderkampen godt og vel var over. Og jeg tenker på huset vårt, bygd i 1910, det var faren te´n Thore Solheim som bodde her først, han Emil Solheim, som dreiv med rutebiler, men her oppe hadde´n revefarm, visst. Så var det a bestemor Ragna, det vil si bestemora te´n bestefar, som overtok i åtteotredve. Hu bestemor Ragna var ei bittelita dame, mora til oldemor Anna og a tante Johanne, små dem og. Hu blei enke, hu Ragna, den første mannen hennes, han Ole J. Aass, døde tidlig. Så arbete a som kokke nedpå Grand hotell i Vikersund og der var det a møtte´n Emil Hulbak, han var enkemann og grådig snill. Så kjøpte a bestemor Ragna Råen og hu og´n Emil fløtta hit. Og jeg løper forbi Samvirkelaget, jaggu syns jeg ikke det er fint og, og Geithusbrua, Nybrua som a heter, fra 1948, fantastisk. Her lærte´n pappa å svømme av a Elsa Moen, hu Elsa var så sterk bestandig, gikk på ski over skauen fra Drammen til Geithus om lørdags eftan og arbete nattevakt på Fløya. Det var før a Elsa gifta seg med n Odd som var så fantastisk flink tel alt mulig, men skvær umulig på andre måter. Han pappa og´n Lars på Haugen hadde svømmeopplæring ved Nybrua på femtitallet.

Så har jeg ikke kommet til Stalsberg en gang. Hele østsida igjen. Og pappa som var så snill dan var liten, alt omn Kåre Kjemperud, bestefar og hestane, tre juletrefester i indre ringen på Folkevang.   

Den er så god, så den tar vi om igjen

Now I am quietly waiting
for the catastrophe of my personality
to seem beautiful again
and interesting and modern

Indre Østfold-drømmer

Fint lite er sagt om indre Østfold. Men det var jo her det starta, i Langmåsan og Måserakken og leikegrinda hass Tore Haugerud bortpå østsida. Oktober 2010, jeg var på elgjakt og begynte å blogge. Jeg blir ofte spiseforstyrra her. Javel, skal det være sånn helt ærlig nå da. Neida. Joda. Jeg skulle jo skrive om åssen det er her, stor plass og lite å gjøre. Jeg sa det til Jørgen en gang, herregud, her går det ikke an å være spiseforstyrra en gang, så langt til butikken.

Jeg har vært på turnoppvisning i Geithus

Det er to ting jeg vil nevne. Tre. 1. Det var ganske koselig. Jeg liker sånne sosialdemokratiske greier. Som dugnaden i Vikersundbakken, helt topp. 2. Damer, jeg liker damer. Men det er langt mellom de fantastiske damene, syns jeg, (Hillary Clinton, Gro Harlem Brundtland, det er et par til, men det får bli seinere)(ok, jeg kan legge lista litt lavere. Kari Traa, hu virker kul. Catherine Zeta-Jones) og mange av dem, oss, er rett og slett jævli masete. (Trolig er det nå den observante leser spør seg om jeg legger lista langt lavere for menn, jeg mener, Lars Bystøl, OnklP, alskens rask på pøben i Mjøndalen, (men det var lenge siden nå!)). Og jeg er ganske masete sjøl, jeg, og høyttalende, i den forstand at jeg kan høre min egen nipositive stemme (og sang) ringle i øra etter en dag med jentene. Smilet og "oi a meg"et som er like anvendelig når de detter som når de forteller poengløse historier som når de lager stor kunst som  når de velter melk. Oi a meg, så mye damer som dreiv rundt der. Hysj, nå må vi være helt stille, nå er det oss, Emma hold Lisa, Alma, da må dere være tre, nå må vi gå pent på rekke, husk å smile, ta på deg turnsokkene, Ebba, nei, ikke ta av turnsokkene, Albert, ikke pell i nesa, Emma hold Lisa, Albert!, nå er det rett før vi går i bilen! (Jeg sto ganske stille, lot jentene pelle seg en hel del i nesa.) 3. I forlengelsen av det, rosinen i pølsa på Stalsberg skole denna kvelden: Freestyle oppvisning med, la oss kalle dem, Aimee og Jennifer. Jeg er ikke i stand til å yte disse to anslagsvis 15-16-åringene en rettferdig beskrivelse, men jeg er villig til å gi det et forsøk. Vi satt bakerst og så ikke det som foregikk på gulvet, men siden disse utøverne er sminka og utstyrt for observasjon på 300-500 meters avstand, og sparker høyt, kom mye til sin rett allikevel. Jeg så spraybruninga, de falske øynevippene og insanityen hele veien. Nei. Jeg klarer ikke å beskrive eller si noe smart om det. Kan kanskje se det som en slags samtidskunst, en variant av det samme som Bjarne Melgaard driver med. Forvrengte potetgullnarkomane Amerikanorge i gymsalen i Geithus.

Mamma

 Og vi går tur. Vi reiser avgårde i øsregn. Anna vil ikke være med meg, men mamma. Jeg pakker Ingrid i voxiposen og dytter vogna oppover Åletjernsveien med egen ryggsekk på ryggen og mammas på magen. Vi møter de andre i svingen. Der møter vi også snøen, skikkelig tung, våt nysnø. Sindre og Anna begynner straks å løpe og base og skli, bra, så slipper jeg å tenke på hu. Guttorm får fyr på bålet, jeg låner pølsepinner og griller pølser til mamma og jentene. Så dere stafetten, a, sier Nan Heidi, tragisk. Hva er det dem gjør gærnt a, sier mamma, er det snøen der borte, jeg googla snø og salt, jeg. Du må få deg en hobby, sier Guttorm.Jeg blei helt dårlig av den stafetten i går, sier mamma, jeg drømte om det i natt. Å, jøss, sier jeg. Hva er det dem gjør gærnt a, kan det værra bare skia, sier mamma. Nå har du ei uke på deg til å fikse det, sier jeg. Ring ten pappa, da vel, sier Nan Heidi. Har gjort det, sier mamma. Harald Røkeberg, da, sier jeg, Kristian Olsen, sett sammen et team. Nå har dere seks dager på dere til å løse problemet, så kan du melde dem"Hei, det er Karin Engebretsen fra Hokksund".
Pappas alkoholisme, bulimien min, ikke noe har vippa mamma av pinnen som smøreskandalen i Sotsji.

138 kjoler i det ene skapet. Pourquoi?

Jørgen river gangen. Jeg tar med jentene til Hokksund, vi besøker oldefar. Bestefar. Jeg går i surr med det sjøl nå, han er jo bestefar Oddmund Jørgen Engebretsen, verdens beste bestefar, den eneste jeg har hatt. Det var vi som kjørte hest gjennom skauen, kjørte ut møkk på jordane, og vi dro fram tømmer med hesten. Nå liggern der med bleie. Vi kjøper med VG, pappa står opp for å ta imot. - Han Edgar ser våken ut, sier pappa og går og legger seg igjen. Mamma stiller seg mer tvilende. Hu blei dårlig av stafetten i går og har drømt om det i natt.

Anders Backe-nytt

Jeg skal innrømme det. Det har vært tungt å komma i gang. Det virka som en god ide, letttjente penger og masse moro. Så lagde jeg den oppsummeringa, men blei lei før jeg var ferdig. Så hadde jeg flaks og møtte rørleggeren på tunet, det var fint. Så var det stopp, bom stopp, fullstendig stopp. Jeg blei deprimert, jeg mista trua. Men nå! Å, jeg har så mye å skrive om. Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Det er den historien med Morten Wold og hærverk. Så var det Naturprogrammet på tirsdag, det var jo en lise. Som om ikke det skulle være nok har jeg også hatt en nær Anders Backe-opplevelse i dag. Anders Backe, hvem i all verden var nå det igjen, sier du kanskje, da. Den observante leser, derimot, vil nikke ivrig gjenkjennende. For denna bloggen starta med ønsket om å skrive om jakt og samliv og Anders Backe (hvis ikke denna halv-observante skriveren husker helt feil). Han har vært mye skada, Anders. Men han er jo den samma gode gutten og gud veit hvorfor Bygdeposten har slutta å skrive omn, bare kjedelig prat om næringsutvikling og riksvei 35 nå. Ingen kan trickse og snakke om de generelt rå kicka og kucksa og schmøgsa som gutten fra Øst-Modum. Anyways, der varn på Kiwi med dama. Og der var jeg med Ingrid, supersøt, i løpevogna og både Anders Backe og særlig dama smilte stort og varmt til Ingrid. Javel? Ja. Jeg blei i godt humør av det. Eller det var ganske bra fra før. Men vi var der og dama så ut til å ønske seg akkurat en sånn perfekt unge som min. Det var mildt i været og vårlys utafor butikken. Ingrid sang, jeg stabla varene i vogna og visste at jeg løper lett opp Badeveien. Og er ikke det grunn god nok til å skrive om tildragelsen, så slår jeg gjerne i bordet med harde fakta: Han er rørlegger, han har kjørt baklengs ned unnarennet i Vikersundbakken og på spørsmål om hva romanen om hva livet hans skulle hete svarte han en gang Fra Pilterud til Vikersund sentrum. Det er jaggu meg godt sagt. Jeg har studert alt mulig, jeg kunne ikke sagt det bedre.

Frihet, fornuft, framskritt

Så blir jeg så lei av retorikk at jeg skrur på teve. Fødsels-tv på NRK3, jeg er interessert i det, men foreldra in spe er altfor unge og dumme, eller aktiv fødsel er altfor langt unna, det virker som det handler om forholdet og den dominerende mora hennes, den slags er jeg ikke interessert i. TV2 er jo bare reklame, også så dum reklame! Ei pynta dame som sitter foran et speil og pynter seg også blir a dratt inn i speilet av ei syltynn dame med mørke hansker som ser litt ut som ei heks, men på en pen måte. Sammen krabber de fra luke til luke som i et slags dukkehus. Detta skal værra reklame for sminkesalg på nett, og fortellinga kunne vært lagd av Anna, kanskjd også Ingrid. NRK1, Østlandssendinga, ah! Og mer enn som så, på den korte sendeflata kommer jeg med ikke mindre enn to utrop (Jørgen driver med spinningmusikk, jeg må rope). - Magnus Krog, roper jeg, så søt! For Magnus Krog har vinni bronse, og han har jeg jo hørt om titt og ofte av svigermor. Jepp, samme slekta, ikke så mange som heter Krog uten h, bare bra folk alt sammen. Magnus er sønnen hans Nils på Krok eller noe sånn, han Nils som blei skilt og mora tok med seg gutten til Telemark, eller noe sånt. - For en søt gutt, gjentar jeg. Ikke før har detta lagt seg så roper jeg igjen. Nå er det Steinberg stasjon, folkemøte for å bevare stasjonen. Det er på Samfunnshuset i Mjøndalen og flere hundre frammøtte. Og Samfunnshuset er pussa opp, når skjedde det?, hvorfor har ingen fortalt meg det, dritfresht, lyst og strøkent som alle norske hjem.. På podiet i bakgrunnen sitter (ikke like strøken, men dog) (mer om detta seinere, denna raptusen før valget der jeg var nær ved å begå sivil ulydighet eller egentlig var det jo hærverk) Morten Wold og Anders Werp og nikker, detta er en viktig sak, men vanskelig, ytterst. Og talsmannen, Steinbergmannen som snakker stasjonens sak har dress, ikke slips og snakker som en kommunikasjonsrådgiver i et dept sjøl. - Tenk at han bor på Steinberg, sier jeg til Jørgen som teller takter på Levva livet, så bra.Norge asså, for et lite sted.

Rørlegger Sverre: Nordlandshesten er Welshen totalt overlegen

(Hele denna byggeaffæren, det er noe uvirkelig over det. Samtidig er det selvfølgelig reelt, gravemaskinen står i vintermørket utafor, hagen som et krater rundt. Men det er over et år siden jeg vasa rundt huset med Trine Bjørn og målebånd og Ingrid på ryggen. Og både Jørgen og mamma mente noe, så klart, og jeg hang ikke med og forklarte feil og måtte på flere møter med tegneren i huset hennes, i hvert fall ett. Også kom Bygdesnekkeren: Ikke som en virvelvind, men han var raskt på pletten med anbud og barnetekke, det ga tillit. Også sto det bom stille (hvis vi ser bort fra tre helsikes hektiske dager i høstferien da jeg spana på naboer jeg ikke visste vi hadde for å få underskrivi nabovarselet). Jeg hadde lissom glømt det, svarte resignert og unnvikende når folk spørte om bygginga. Men så med ett, som et Blucher opp Drøbaksundet, en dag sto graveren og rørleggeren på tunet. Den første dagen traff de vann på jordet, helt uforutsett, det skjedde fra tid til annen, sa sjefen, VVS-ingeniøren, det var 10 000 ekstra raske med en gang. Ellers så er det Jørgen som tar seg av den daglige kommunikasjonen.) Onsdag måtte jeg ut i låven for å smøre ski. 
- Dere må få dere en hest, sa rørleggeren. - Jentene får vel bli litt større først, sa jeg. - Jeg har nordlandshest, jeg, helt suverent, sa rørleggeren, jeg rir på n sjøl og jeg. - Jeg har gått litt hos a Hanne Wiger og ridd på islandshest, sa jeg. - Å, ja, da er du frelst på dem du, da, sier rørleggeren. - Dem er noe veldig flokkdyr, hvert fall, sa jeg. - Nei, sånn ekke min, sa rørleggeren, han bare går på. Men jeg hadde en welsh, nei, fy faen. Jeg snakka med ei dame om det, jeg, Sverre sa a, fortell meg historien din. Hesten oppfører seg som om jeg har gjort n noe vondt, sa jeg. Sånn var historien hennes og. - Å, sa jeg. -Dem er avla for utstilling, veit du, gemyttet blir ikke godt av det. Bo tel sånn a, gitt, og ikke ha hest. Det blir for dumt.  

Fra pizza og puling til Parkinson og parterapi

Stort friskere blir det vel ikke. Nå må jeg bare køle på. Siden jeg ikke har skrivi noe siden ferien, det vil si sommerferien, avspaseringa, skal jeg ta kortversjonen.
A for Anna, den førstefødte bråkmakeren og råskinnet.
B kunne vært for bleier, men jeg tar bokbad, lyder litt mer spennende. nei, eller, vi bygger på, utrolig nok, bad! Drago. Energisk, jeg ser ikke bort fra at enkelte kollegaer f.eks. oppfatter meg som energisk. Fiskekaker, går mye i det. Guttorm Karlsen, grei mann, ornitologisk vel bevandra, mannen til Nan Heidi, som forbarmer seg over oss og har den førstefødte på overnatting fra tid til annen. Den lille byen H., jeg drømmer jo stadig vekk litt om å bo der. Men jeg bor jo her. Ingrid. Jørgen. Kamelen Klara, vi sang n helt vilt mye i høst, men nå har det lagt seg litt. Leif Engebretsen, som mamma skreiv i julebrevet "Leif har blitt litt mer venn med Parkinson", parkasen siern sjøl. My heart belongs, på sett og vis, stadig, to daddy. L for lei.