Ny serie på søndag: Norske sjøhelter

* Vi flytter klokka, jeg har gleden av å være hjemme aleine med Anna og spise frokost og høre NRK Gull med Mentz Schulerud fra 1958, bare avbrutt av NEINEN og diverse leiker som flyr gjennom lufta 

Peter Wessel Tordenskjold. Ah! Få navn i vår nasjons historie vekker en lignende begeistring. Født i 1690, før så rota dem litt med det, men nå er dem sikre. Og attpåtil denne uka her i 1690, den første uka i november. Altså kan vi feire 320-årsdagen for Peter Wessel Tordenskjolds, den store norske sjøkrigerens, fødselsdag hele uka. I Danmark kaller de ham Peder, men han var født i Trondheim. Og byen bærer preg av det, forteller en noe oppesen, men tydelig belest gentleman. Det er statuer her og der, men i gata der Peter Wessel Tordenskjolds foreldres hus står, er plakettmangelen skrikende. Andre, ikke vår dyktige guide, har hevdet at Peter Wessel Tordenskjold prøvde seg som skredder, dette er uriktig. Riktignok var hans far skredder (men det var også med farens skip Tordenskjold først satte ut), sønnen derimot higet mot barberyrket. Og det var ikke noen søndagsskole, å, nei, barberen var den som like gjerne spjelket bein. Det var konsuler og assessorer i byen, Bissen og Bang, som gikk i bresjen for å hedre byens store sønn, den gang vår beleste gentleman bare var en guttunge. Men noen av monumentene kom skjevt ut, det er begått beklagelige feil ved å plassere monument i nettopp estetisk sårbare bydeler. En annen er plassert nær en stor musikkpaviljong slik at det hele kommer ut av alle proporsjoner. Så var det en av disse utmerkede konsuler som avgikk med døden. Men hans utmerkede og energiske hustru Victoria førte arven videre og lyktes med å lage et vidunderlig museum på Lade. Nede på Lade lå storgårdene tett, også her hadde Petter Wessel Tordenskjolds foreldre, Jan og Maren, en bolig. Anekdotene er mange. Stavern er jo den kystbyen som for alltid er knyttet til Peter Wessel Tordenskjolds navn. Men på den tiden het det Frederiksværn, prøver Mentz Schulerud seg. Nei, nei, nei, nu tar du aldeles feil!, sier vår venn.

Bestefar får lasagne til middag

Åssen kunne dem finne på å gi meg detta, jeg skjønner ikke åssen dem kunne finne på noe sånn. Hvoffor hadde dem finni på detta. Det va´kke etandes. Det va´kke brukandes. Det smakte ingenting. Det va´kke noe smak på det. Detta gikk itte an å eta.

Jeg er mor til en 1-åring

Jeg skal selge tomt, jeg skal bake kaker og lage vegetarlasagne til elleve voksne og seks barn og tømme fryseren før det kommer 20 kilo elg i helga, det er kratthelvetet neri lia, det er blogg, loppis, helsestasjon og gamlehjem, og hele tida snakker jeg med blid og pedagogisk stemme

Journalistikk er arbeidet med å dokumentere hendelser i samtida

Bygdeposten er ei lokalavis som blir utgitt i Modum i Buskerud. Den dekker kommunene Modum, Sigdal, Krødsherad og Øvre Eiker. Avisas redaksjon ligger i Vikersund med lokalkontorer i Prestfoss og Hokksund. Thormod Hansen skriver som ei ræv. Vegar Møller-Johnsen kaller seg disponent. Det er 1029 disponenter i Frimurerordenen. Bygdeposten er så jævli dårlig.

Myrlegging av Slottsplassen

Her forleden hadde jeg gleden av å besøke hovedstaden. Jeg var på vei over til beste vestkant for å delta i en quiz. Denne quizen vedkommer ikke historien. Sammen med noen venner passerte jeg Slottsplassen. Er det sand, sa jeg til Nina, ja, sa Nina, er det ikke stygt? Og noe petimeter er jeg ikke, men denna sandhaugen av en Slottsplass fant jeg utiltalende. Slumsete og tilfeldig var orda som rant meg i hu, litt sand her og litt der, rød, strødd utover brosteinen, mens sjølve plassen bukta seg etter sandas forgodtbefinnende. De skal visst gjøre noe med det, sa Nina. Jaha, sa jeg, skal de asfaltere da? I det samme sto det klart for meg hva som straks burde gjøres. Myr, formelig ropte jeg, det eneste naturlige er å anlegge ei myr! Nina så med en gang de samme fordelene som meg. Så kunne folk fått utdelt et sett gummistøvler og et lykke på reisen. Og hvis denna Stoltenbergen følte seg så pigg, så kunne´n vel i jøssenam sykle over. Også detta reint ut sagt unaturlige og sjuke rennet av biler under statsbesøk hadde vi vært kvitt.

Jeg har sett Nokasfilmen

Kunne jeg vært forbryter, hadde jeg vært god? Jeg mener bestemt at jeg er en god løgner, langt bortimot den beste jeg kjenner. Men jeg mangler jo drive, eier ikke initiativ, forresten så e´kke det sant, jeg er helt gærn etter å bli ferdig med ting, men noen entrepenørnatur er jeg ikke. Penger motiverer meg ikke. Jeg kunne vel vært en ålreit småfisk, en sånn som sykla og rana postkontoret, men så måtte jeg hjem og trene og kløppe plenen.

Things to do when you´re dead in Vikersund

Vært i alle butikkene. Uråd å få tak i lakrislisser.

Lenge har det gått så tungt og trått og smått og hab og mismot har oss knuget lenge nå. Men vent så skal du se, her kommer Dnt*

Hva er det som har knuget oss, sier jeg. Hab og mismot, sier bestefar. Hab, sier jeg. Ja, sier bestefar. Når var du medlem a, sier jeg, var det tidlig, det? Ja, sier bestefar. Når da? Ute på trappa har jeg tjora en kanin, sier bestefar, den kan mjelke både sprit og parafin. Jeg huser´n Kjell Wold, sier bestefar, han var lissom ikke noe kjekk kar. Johan Bensen og, det var en kjekk kar, vi var på jakt på Øståsen. Fikk dere noe a, sier jeg. Det var bare fyll og tull, sier pappa, bare spetakkel. Gunnar Wold var jeg kompis med, det vakke alle som var det, han var formann på Katfoss, sier bestefar. Hvor mange poteter blei det, sier pappa. Dem hadde ikke poteter på fabrikken vel, sier jeg. Det var akkurat det dem hadde, sier pappa, fullt av poteter på tomta. Ja, blei det delt ut da, sier jeg. Fatter kjøpte flere jernbanevogner med poteter, han, sier pappa. Tre jernbanevogner fra Kongsvinger, sier bestefar, førsteklasses poteter.

* Det norske totalavholdsselskap

Hvorfor hilser ikke ordføreren på alle når presten gjør det? I hvert fall kateketen

 Det var i fjor på denna tida. Jeg skulle på biblioteket en tur. Og der, i høstmørket utafor, møtte jeg ordføreren. Jeg hadde sett´n i blad, det var ikke tvil, det var han og ingen annen. Jeg blei glad. Jeg ville hilse blidt og kunne ikke tenke meg noe annet enn at ordføreren ville det samme, om enn noe formelt kanskje, han var jo på jobb. Men før jeg fikk sagt et kløyva ord var´n slukt av høstmørket. Detta er jo ikke noe heksejakt. Vel er jeg ute etter ordførerjobben, men jeg er også en stor humanist og tar høyde for litt av hvert. Han hadde vel hatt en lang dag. Kanskje satt kjerringa innpå Øst-Modum og fråda og holdt lapskauskjelen varm. Og detta rådmannkvinnfolket, hu er jo helt sikkert ikke god å værra sammen med hele dagen. På den annen side: Lar Fabian Stang seg stoppe av sånne småligheter? Ferdinand Stang bader og viser rompa og roter rundt inne i startfeltet når damene skal til å gå tremil. Det er real ordførering, jeg blir begeistra! En annen gang møtte jeg assisterende rådmann der nede. Larsen. Han hilste. Kateketen med det lange håret hilser støtt.

Hverdagsliv

Elgjaktglamouren har lagt seg, det er striskjorte og havrelefse i Vikern. Spesialspillet skal gjøres ferdig, det er Seinfeld-episoder som skal sees og detta samlivet går jo ikke av seg sjøl, det heller. Jørgen melder oss på Furumomila. Jeg har ikke noe klubb, sier jeg, Vikersund langrenn a, sier Jørgen. Jeg gidder ikke betale kontingent der, sier jeg, skriv Nordre Rødenes. Blir ikke det litt rart a, sier Jørgen, tenk hvis du vinner for Nordre Rødenes helseklubb. Å, jeg har så mye der ute nå, sier jeg. Du er så konfliktsky, sier jeg, skriv hva du vil. Jeg hadde grua meg resten av uka, jeg, hvis du skreiv det, sier Jørgen. Fiskekaker til middag.

Jaktlaget fullt av bare bra folk

Det er en perfekt dag å gå Langrakken på Kråkehatten. Skytterne setter seg i bilane og kjører på post mens vi i drevet, sjølveste arbeidshestane, må ut og gå. Jeg har lagt engstelsen bak meg, jeg har kompass rundt halsen, særlig at jeg skal bruke det! Og ikke nok med det, jeg har radio! Zodiac, jaktkanal 6 er tuna inn. Så langt er det bare skurring, men ellers er det jo litt som å værra i krigen. Jeg har blitt fortalt hvordan jeg skal snakke in, men da skal jeg værra ille ute før jeg blander meg inn i sambandet. Det er Gunnar som går først, Gunnar setter ut, rolig og pent, sier Gunnar, vi tar det helt med ro, plukk bær, sier Gunnar. Det er ikke så oversiktlig som i går, tvert i mot er det kulete og køddete (Kråkehatten 228 m.o.h.!), og noen blir satt her og noen der, jeg ser slett ikke bort i fra at vi går i ring. Sjøn er der, sier Gunnar og da sier resten seg sjøl. Jeg havner mellom Jørgen og Rasmus. Og var jeg moi i stad er jeg egentlig ikke det nå, vi er i ei ur, ei røys, det bærer ganske bratt ned i det som ser ut til å være mørk og kronglete skau. Men så gjømmer jeg meg for å tisse sånn at jeg trur Rasmus ikke ser og da ser jeg Jørgen, all right! Ropet går, det er Gunnar, han er nærmest sjøn, fikk jeg inntrykk av, hohoi. Vi roper oss ned av skrenten. Jeg har god kåll på Jørgen, det er verre med Rasmus, jeg blir gåandes litt som ei bikkje i mellom. Jørgen, sier jeg, vent. Men Jørgen er ivrig etter å få kontakt med han som blei satt ut lenger nede, særlig at Jørgen går pent og rolig. Rasmus kan jeg ikke skjønne at går i det hele tatt. Jeg går pent og rolig. Men muligens skrått (on the bright side - ikke i ring), verre med retninga og, når venstrepunktet mitt mangler. Jeg hoier på. Vi er ute av krongleskauen og oppå en kolle. Der er sjøn, alt blir klart og betydelig. Men Jørgen har hooka opp med denne Vegar, vi er for langt den veien, sier dem, jeg må oppå en nut, gå lenger opp der, sier dem og peker, ja, ja, sier jeg, ja, hvor er Rasmus, sier dem. Rasmus, roper jeg, hoho. Og hele tida hører vi Gunnars jevne hohoi neri skaubånnen, rolig og pent gårn og koser seg, heldiggrisen, nærmest sjøn. Det er hardere tak oppi høyden, Jørgen og Vegar virker å klandre meg for både det ene og det andre, jeg er for langt hit og dit og ikke har jeg passa Rasmus. Yadiyada. Vi posisjonerer oss på nytt, kjaser oss over en ny liten ås, inn i et nytt køddekronglete felt, vi er for tett igjen, men med ett gjaller børseskuddene i Kråkehattmorran. Jaktlederen på radioen: Viktig melding til alle jegere, oksekvoten er nå full! Jaktlaget fullt av bare bra folk klarte det igjen.

Elgjakt i indre Østfold

Har dere kompass, sier svigermor, har dere kart, har dere tau til å dra elgen? Vi skal jo bare hoie, sier jeg. Men en spire er sådd, jeg er lett urolig. Vi kjører til skytebanen, å, jøss, det er et renn av suver og pick-uper. Det summer fra skytebanehuset, kæra prater, blå resepter og sjukehjemsplasser og takarbe er faenskap. Jaktlederen deler og teller oss, vi er i drevet. Vi setter oss i bilane og kjører til veien stopper. Trytjern. Vi sæler på. Vi har fått låne et kompass, men jeg behersker det ikke. Hvor peker det nå, sier Jørgen, nord, sier jeg, sør, veit ikke. Herregud, jeg har venner som er reint ut sagt profesjonelle o-løpere, hvorfor kan jeg ikke detta. Jeg blir nerveklein, det er ulv og bjørn og villsvin her, sier dem, det er så, men hva om jeg skulle bryte ut av rekka. Jaktlederen setter oss ut. Skal du ha kompasset eller skal du ikke ha kompasset, sier Jørgen. Farin ta, jeg går på rein hoing. Hoho. Hoho, hoho, hoho mange ganger etterfulgt av et og annet deå, og skauen svarer: Hohei, hå, heiho. Jeg har kontakt, jeg syns det går greit, peller bær, tisser, er ovapå, ser en hare. Hold linja, sier masekråka til høyre, så byner Jørgen med det samma på venstre, det må jo værra bra at jeg er her. For å gjøre en lang historie kort ut av dette mitt første drev: Vi går drevet i gjennom, vi sekke en dritt, Tor Dal har sett ei ku og en kvalm, kalv, svømme over Damsundet. Det blir pause med bål og svært kolesterolholdig mat, jeg veit fint lite hva jeg skal si. Så kommer Johnny Tangen og bikkjelaget, unge olmtutseende, rødkjaka kærer, men samtidig er de søte og, som Anna når hu har leika fint og er varm og ivrig. Dem sverger til bikkjer, dissa, det er kontroversielt, om enn ikke like drepende som vakuumpakkakjøttstriden, som i sitt vesen jo ikke var ulik Muhammed-karikaturstriden. Etterpå står jeg tre og en halv time på post 11 i Langmåsan, leikekassa hass Tore H. Jeg hører magan min romle og på et tidspunkt er bikkja innom meg, jeg vil ikke forstyrre for mye og sier hei, du, ta elgen.

Trubbel

For datateknisk er jeg ikke akkurat noen reser og jeg spør Jørgen om hjelp og han er så varm at han er grinete og jeg byner å bli lei. Jeg må jo smøre niste og, og legge meg tidlig. Jeg sier han får ta av seg buksa, han ber meg opprette et nytt innlegg bare for å gjøre det, jeg veit ærlig talt ikke om det bringer oss noe nærmere, detta

Jakt - bedre enn sex?

Så er det fredag i indre Østfold og Anna er lagt og jeg sitter bare og venter på at kvelden skal gå for i morra er det jakt, elgjakt, klappjakt og hurlumhei, og men vips, før jeg veit ordet av det, så har jeg starta blogg. Kan det være så enkelt? Antakelig ikke, jeg forventer tilbakeslag. Antagelig snart. Men inntil videre sitter jeg jo her, som en fornøyd gris og kan like godt skrive, det var jo det jeg ønska. I tur og orden skal jeg ta for meg, nå skal vi se, kommunen, Bygdeposten, om å være bombe, om å være bonde, Birken - bedre enn sex? Språkvirtuosen Anders Bache kunne jeg tenke meg å si noe om. Også burde jeg få lest noe av det surret som kommer ut i høst og prøve å si noe om det. Og ungdommen, jeg er jo veldig interessert i ungdommen. Men nå skal vi se her, nå tar vi det med ro. Også vil jeg gjerne si noe om familien, familielivet, og hvor skoen egentlig trykker.