Jaktlaget fullt av bare bra folk

Det er en perfekt dag å gå Langrakken på Kråkehatten. Skytterne setter seg i bilane og kjører på post mens vi i drevet, sjølveste arbeidshestane, må ut og gå. Jeg har lagt engstelsen bak meg, jeg har kompass rundt halsen, særlig at jeg skal bruke det! Og ikke nok med det, jeg har radio! Zodiac, jaktkanal 6 er tuna inn. Så langt er det bare skurring, men ellers er det jo litt som å værra i krigen. Jeg har blitt fortalt hvordan jeg skal snakke in, men da skal jeg værra ille ute før jeg blander meg inn i sambandet. Det er Gunnar som går først, Gunnar setter ut, rolig og pent, sier Gunnar, vi tar det helt med ro, plukk bær, sier Gunnar. Det er ikke så oversiktlig som i går, tvert i mot er det kulete og køddete (Kråkehatten 228 m.o.h.!), og noen blir satt her og noen der, jeg ser slett ikke bort i fra at vi går i ring. Sjøn er der, sier Gunnar og da sier resten seg sjøl. Jeg havner mellom Jørgen og Rasmus. Og var jeg moi i stad er jeg egentlig ikke det nå, vi er i ei ur, ei røys, det bærer ganske bratt ned i det som ser ut til å være mørk og kronglete skau. Men så gjømmer jeg meg for å tisse sånn at jeg trur Rasmus ikke ser og da ser jeg Jørgen, all right! Ropet går, det er Gunnar, han er nærmest sjøn, fikk jeg inntrykk av, hohoi. Vi roper oss ned av skrenten. Jeg har god kåll på Jørgen, det er verre med Rasmus, jeg blir gåandes litt som ei bikkje i mellom. Jørgen, sier jeg, vent. Men Jørgen er ivrig etter å få kontakt med han som blei satt ut lenger nede, særlig at Jørgen går pent og rolig. Rasmus kan jeg ikke skjønne at går i det hele tatt. Jeg går pent og rolig. Men muligens skrått (on the bright side - ikke i ring), verre med retninga og, når venstrepunktet mitt mangler. Jeg hoier på. Vi er ute av krongleskauen og oppå en kolle. Der er sjøn, alt blir klart og betydelig. Men Jørgen har hooka opp med denne Vegar, vi er for langt den veien, sier dem, jeg må oppå en nut, gå lenger opp der, sier dem og peker, ja, ja, sier jeg, ja, hvor er Rasmus, sier dem. Rasmus, roper jeg, hoho. Og hele tida hører vi Gunnars jevne hohoi neri skaubånnen, rolig og pent gårn og koser seg, heldiggrisen, nærmest sjøn. Det er hardere tak oppi høyden, Jørgen og Vegar virker å klandre meg for både det ene og det andre, jeg er for langt hit og dit og ikke har jeg passa Rasmus. Yadiyada. Vi posisjonerer oss på nytt, kjaser oss over en ny liten ås, inn i et nytt køddekronglete felt, vi er for tett igjen, men med ett gjaller børseskuddene i Kråkehattmorran. Jaktlederen på radioen: Viktig melding til alle jegere, oksekvoten er nå full! Jaktlaget fullt av bare bra folk klarte det igjen.