Bergsjøen (bæsjøn) rundt

Jeg løper ned AIL-bakken i Geithus og beundrer det mørkebrune huset i bånnen av bakken. Skjul med fire dører på rekke og rad, jeg blir så glad av å se det og nostalgisk av noe jeg ikke sjøl har opplevd. Det er bestemor og pappas historier, bestemor som ikke rakk fram hime på Kolbræk fordi´n Lars, fetteren hennes, sto i veien også bæsja a på seg. Og pappa som satt på låven i Geithus og frøys. Bestemor og jeg gikk opp her en gang på 80-tallet, før de flytta, hu og jeg og´n Tell, bestemor sikkert med hatt og kanskje med paraply og hele tida fortalte a historier, og jeg lo. Også måtte a bæsje, måtte gå i grøfta i AIL-bakken, jeg lo av det og. Tørka seg med lommetørkle eller noe papir a hadde i lomma. Etterpå gikk vi hjem og spiste popcorn og drakk rødbrus (Skal vi ha noe godte-godt, sa bestemor, eh, jeg veit ikke helt, jeg, sa jeg. Så tok vi det, hver gang.) AIL, Arbeidernes Idrettslag, sammenslått med Geithus IL etter krigen, da arbeiderkampen godt og vel var over. Og jeg tenker på huset vårt, bygd i 1910, det var faren te´n Thore Solheim som bodde her først, han Emil Solheim, som dreiv med rutebiler, men her oppe hadde´n revefarm, visst. Så var det a bestemor Ragna, det vil si bestemora te´n bestefar, som overtok i åtteotredve. Hu bestemor Ragna var ei bittelita dame, mora til oldemor Anna og a tante Johanne, små dem og. Hu blei enke, hu Ragna, den første mannen hennes, han Ole J. Aass, døde tidlig. Så arbete a som kokke nedpå Grand hotell i Vikersund og der var det a møtte´n Emil Hulbak, han var enkemann og grådig snill. Så kjøpte a bestemor Ragna Råen og hu og´n Emil fløtta hit. Og jeg løper forbi Samvirkelaget, jaggu syns jeg ikke det er fint og, og Geithusbrua, Nybrua som a heter, fra 1948, fantastisk. Her lærte´n pappa å svømme av a Elsa Moen, hu Elsa var så sterk bestandig, gikk på ski over skauen fra Drammen til Geithus om lørdags eftan og arbete nattevakt på Fløya. Det var før a Elsa gifta seg med n Odd som var så fantastisk flink tel alt mulig, men skvær umulig på andre måter. Han pappa og´n Lars på Haugen hadde svømmeopplæring ved Nybrua på femtitallet.

Så har jeg ikke kommet til Stalsberg en gang. Hele østsida igjen. Og pappa som var så snill dan var liten, alt omn Kåre Kjemperud, bestefar og hestane, tre juletrefester i indre ringen på Folkevang.   

Den er så god, så den tar vi om igjen

Now I am quietly waiting
for the catastrophe of my personality
to seem beautiful again
and interesting and modern

Indre Østfold-drømmer

Fint lite er sagt om indre Østfold. Men det var jo her det starta, i Langmåsan og Måserakken og leikegrinda hass Tore Haugerud bortpå østsida. Oktober 2010, jeg var på elgjakt og begynte å blogge. Jeg blir ofte spiseforstyrra her. Javel, skal det være sånn helt ærlig nå da. Neida. Joda. Jeg skulle jo skrive om åssen det er her, stor plass og lite å gjøre. Jeg sa det til Jørgen en gang, herregud, her går det ikke an å være spiseforstyrra en gang, så langt til butikken.

Jeg har vært på turnoppvisning i Geithus

Det er to ting jeg vil nevne. Tre. 1. Det var ganske koselig. Jeg liker sånne sosialdemokratiske greier. Som dugnaden i Vikersundbakken, helt topp. 2. Damer, jeg liker damer. Men det er langt mellom de fantastiske damene, syns jeg, (Hillary Clinton, Gro Harlem Brundtland, det er et par til, men det får bli seinere)(ok, jeg kan legge lista litt lavere. Kari Traa, hu virker kul. Catherine Zeta-Jones) og mange av dem, oss, er rett og slett jævli masete. (Trolig er det nå den observante leser spør seg om jeg legger lista langt lavere for menn, jeg mener, Lars Bystøl, OnklP, alskens rask på pøben i Mjøndalen, (men det var lenge siden nå!)). Og jeg er ganske masete sjøl, jeg, og høyttalende, i den forstand at jeg kan høre min egen nipositive stemme (og sang) ringle i øra etter en dag med jentene. Smilet og "oi a meg"et som er like anvendelig når de detter som når de forteller poengløse historier som når de lager stor kunst som  når de velter melk. Oi a meg, så mye damer som dreiv rundt der. Hysj, nå må vi være helt stille, nå er det oss, Emma hold Lisa, Alma, da må dere være tre, nå må vi gå pent på rekke, husk å smile, ta på deg turnsokkene, Ebba, nei, ikke ta av turnsokkene, Albert, ikke pell i nesa, Emma hold Lisa, Albert!, nå er det rett før vi går i bilen! (Jeg sto ganske stille, lot jentene pelle seg en hel del i nesa.) 3. I forlengelsen av det, rosinen i pølsa på Stalsberg skole denna kvelden: Freestyle oppvisning med, la oss kalle dem, Aimee og Jennifer. Jeg er ikke i stand til å yte disse to anslagsvis 15-16-åringene en rettferdig beskrivelse, men jeg er villig til å gi det et forsøk. Vi satt bakerst og så ikke det som foregikk på gulvet, men siden disse utøverne er sminka og utstyrt for observasjon på 300-500 meters avstand, og sparker høyt, kom mye til sin rett allikevel. Jeg så spraybruninga, de falske øynevippene og insanityen hele veien. Nei. Jeg klarer ikke å beskrive eller si noe smart om det. Kan kanskje se det som en slags samtidskunst, en variant av det samme som Bjarne Melgaard driver med. Forvrengte potetgullnarkomane Amerikanorge i gymsalen i Geithus.

Mamma

 Og vi går tur. Vi reiser avgårde i øsregn. Anna vil ikke være med meg, men mamma. Jeg pakker Ingrid i voxiposen og dytter vogna oppover Åletjernsveien med egen ryggsekk på ryggen og mammas på magen. Vi møter de andre i svingen. Der møter vi også snøen, skikkelig tung, våt nysnø. Sindre og Anna begynner straks å løpe og base og skli, bra, så slipper jeg å tenke på hu. Guttorm får fyr på bålet, jeg låner pølsepinner og griller pølser til mamma og jentene. Så dere stafetten, a, sier Nan Heidi, tragisk. Hva er det dem gjør gærnt a, sier mamma, er det snøen der borte, jeg googla snø og salt, jeg. Du må få deg en hobby, sier Guttorm.Jeg blei helt dårlig av den stafetten i går, sier mamma, jeg drømte om det i natt. Å, jøss, sier jeg. Hva er det dem gjør gærnt a, kan det værra bare skia, sier mamma. Nå har du ei uke på deg til å fikse det, sier jeg. Ring ten pappa, da vel, sier Nan Heidi. Har gjort det, sier mamma. Harald Røkeberg, da, sier jeg, Kristian Olsen, sett sammen et team. Nå har dere seks dager på dere til å løse problemet, så kan du melde dem"Hei, det er Karin Engebretsen fra Hokksund".
Pappas alkoholisme, bulimien min, ikke noe har vippa mamma av pinnen som smøreskandalen i Sotsji.

138 kjoler i det ene skapet. Pourquoi?

Jørgen river gangen. Jeg tar med jentene til Hokksund, vi besøker oldefar. Bestefar. Jeg går i surr med det sjøl nå, han er jo bestefar Oddmund Jørgen Engebretsen, verdens beste bestefar, den eneste jeg har hatt. Det var vi som kjørte hest gjennom skauen, kjørte ut møkk på jordane, og vi dro fram tømmer med hesten. Nå liggern der med bleie. Vi kjøper med VG, pappa står opp for å ta imot. - Han Edgar ser våken ut, sier pappa og går og legger seg igjen. Mamma stiller seg mer tvilende. Hu blei dårlig av stafetten i går og har drømt om det i natt.

Anders Backe-nytt

Jeg skal innrømme det. Det har vært tungt å komma i gang. Det virka som en god ide, letttjente penger og masse moro. Så lagde jeg den oppsummeringa, men blei lei før jeg var ferdig. Så hadde jeg flaks og møtte rørleggeren på tunet, det var fint. Så var det stopp, bom stopp, fullstendig stopp. Jeg blei deprimert, jeg mista trua. Men nå! Å, jeg har så mye å skrive om. Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Det er den historien med Morten Wold og hærverk. Så var det Naturprogrammet på tirsdag, det var jo en lise. Som om ikke det skulle være nok har jeg også hatt en nær Anders Backe-opplevelse i dag. Anders Backe, hvem i all verden var nå det igjen, sier du kanskje, da. Den observante leser, derimot, vil nikke ivrig gjenkjennende. For denna bloggen starta med ønsket om å skrive om jakt og samliv og Anders Backe (hvis ikke denna halv-observante skriveren husker helt feil). Han har vært mye skada, Anders. Men han er jo den samma gode gutten og gud veit hvorfor Bygdeposten har slutta å skrive omn, bare kjedelig prat om næringsutvikling og riksvei 35 nå. Ingen kan trickse og snakke om de generelt rå kicka og kucksa og schmøgsa som gutten fra Øst-Modum. Anyways, der varn på Kiwi med dama. Og der var jeg med Ingrid, supersøt, i løpevogna og både Anders Backe og særlig dama smilte stort og varmt til Ingrid. Javel? Ja. Jeg blei i godt humør av det. Eller det var ganske bra fra før. Men vi var der og dama så ut til å ønske seg akkurat en sånn perfekt unge som min. Det var mildt i været og vårlys utafor butikken. Ingrid sang, jeg stabla varene i vogna og visste at jeg løper lett opp Badeveien. Og er ikke det grunn god nok til å skrive om tildragelsen, så slår jeg gjerne i bordet med harde fakta: Han er rørlegger, han har kjørt baklengs ned unnarennet i Vikersundbakken og på spørsmål om hva romanen om hva livet hans skulle hete svarte han en gang Fra Pilterud til Vikersund sentrum. Det er jaggu meg godt sagt. Jeg har studert alt mulig, jeg kunne ikke sagt det bedre.

Frihet, fornuft, framskritt

Så blir jeg så lei av retorikk at jeg skrur på teve. Fødsels-tv på NRK3, jeg er interessert i det, men foreldra in spe er altfor unge og dumme, eller aktiv fødsel er altfor langt unna, det virker som det handler om forholdet og den dominerende mora hennes, den slags er jeg ikke interessert i. TV2 er jo bare reklame, også så dum reklame! Ei pynta dame som sitter foran et speil og pynter seg også blir a dratt inn i speilet av ei syltynn dame med mørke hansker som ser litt ut som ei heks, men på en pen måte. Sammen krabber de fra luke til luke som i et slags dukkehus. Detta skal værra reklame for sminkesalg på nett, og fortellinga kunne vært lagd av Anna, kanskjd også Ingrid. NRK1, Østlandssendinga, ah! Og mer enn som så, på den korte sendeflata kommer jeg med ikke mindre enn to utrop (Jørgen driver med spinningmusikk, jeg må rope). - Magnus Krog, roper jeg, så søt! For Magnus Krog har vinni bronse, og han har jeg jo hørt om titt og ofte av svigermor. Jepp, samme slekta, ikke så mange som heter Krog uten h, bare bra folk alt sammen. Magnus er sønnen hans Nils på Krok eller noe sånn, han Nils som blei skilt og mora tok med seg gutten til Telemark, eller noe sånt. - For en søt gutt, gjentar jeg. Ikke før har detta lagt seg så roper jeg igjen. Nå er det Steinberg stasjon, folkemøte for å bevare stasjonen. Det er på Samfunnshuset i Mjøndalen og flere hundre frammøtte. Og Samfunnshuset er pussa opp, når skjedde det?, hvorfor har ingen fortalt meg det, dritfresht, lyst og strøkent som alle norske hjem.. På podiet i bakgrunnen sitter (ikke like strøken, men dog) (mer om detta seinere, denna raptusen før valget der jeg var nær ved å begå sivil ulydighet eller egentlig var det jo hærverk) Morten Wold og Anders Werp og nikker, detta er en viktig sak, men vanskelig, ytterst. Og talsmannen, Steinbergmannen som snakker stasjonens sak har dress, ikke slips og snakker som en kommunikasjonsrådgiver i et dept sjøl. - Tenk at han bor på Steinberg, sier jeg til Jørgen som teller takter på Levva livet, så bra.Norge asså, for et lite sted.

Rørlegger Sverre: Nordlandshesten er Welshen totalt overlegen

(Hele denna byggeaffæren, det er noe uvirkelig over det. Samtidig er det selvfølgelig reelt, gravemaskinen står i vintermørket utafor, hagen som et krater rundt. Men det er over et år siden jeg vasa rundt huset med Trine Bjørn og målebånd og Ingrid på ryggen. Og både Jørgen og mamma mente noe, så klart, og jeg hang ikke med og forklarte feil og måtte på flere møter med tegneren i huset hennes, i hvert fall ett. Også kom Bygdesnekkeren: Ikke som en virvelvind, men han var raskt på pletten med anbud og barnetekke, det ga tillit. Også sto det bom stille (hvis vi ser bort fra tre helsikes hektiske dager i høstferien da jeg spana på naboer jeg ikke visste vi hadde for å få underskrivi nabovarselet). Jeg hadde lissom glømt det, svarte resignert og unnvikende når folk spørte om bygginga. Men så med ett, som et Blucher opp Drøbaksundet, en dag sto graveren og rørleggeren på tunet. Den første dagen traff de vann på jordet, helt uforutsett, det skjedde fra tid til annen, sa sjefen, VVS-ingeniøren, det var 10 000 ekstra raske med en gang. Ellers så er det Jørgen som tar seg av den daglige kommunikasjonen.) Onsdag måtte jeg ut i låven for å smøre ski. 
- Dere må få dere en hest, sa rørleggeren. - Jentene får vel bli litt større først, sa jeg. - Jeg har nordlandshest, jeg, helt suverent, sa rørleggeren, jeg rir på n sjøl og jeg. - Jeg har gått litt hos a Hanne Wiger og ridd på islandshest, sa jeg. - Å, ja, da er du frelst på dem du, da, sier rørleggeren. - Dem er noe veldig flokkdyr, hvert fall, sa jeg. - Nei, sånn ekke min, sa rørleggeren, han bare går på. Men jeg hadde en welsh, nei, fy faen. Jeg snakka med ei dame om det, jeg, Sverre sa a, fortell meg historien din. Hesten oppfører seg som om jeg har gjort n noe vondt, sa jeg. Sånn var historien hennes og. - Å, sa jeg. -Dem er avla for utstilling, veit du, gemyttet blir ikke godt av det. Bo tel sånn a, gitt, og ikke ha hest. Det blir for dumt.  

Fra pizza og puling til Parkinson og parterapi

Stort friskere blir det vel ikke. Nå må jeg bare køle på. Siden jeg ikke har skrivi noe siden ferien, det vil si sommerferien, avspaseringa, skal jeg ta kortversjonen.
A for Anna, den førstefødte bråkmakeren og råskinnet.
B kunne vært for bleier, men jeg tar bokbad, lyder litt mer spennende. nei, eller, vi bygger på, utrolig nok, bad! Drago. Energisk, jeg ser ikke bort fra at enkelte kollegaer f.eks. oppfatter meg som energisk. Fiskekaker, går mye i det. Guttorm Karlsen, grei mann, ornitologisk vel bevandra, mannen til Nan Heidi, som forbarmer seg over oss og har den førstefødte på overnatting fra tid til annen. Den lille byen H., jeg drømmer jo stadig vekk litt om å bo der. Men jeg bor jo her. Ingrid. Jørgen. Kamelen Klara, vi sang n helt vilt mye i høst, men nå har det lagt seg litt. Leif Engebretsen, som mamma skreiv i julebrevet "Leif har blitt litt mer venn med Parkinson", parkasen siern sjøl. My heart belongs, på sett og vis, stadig, to daddy. L for lei.