A short and somehow Confused Analysis upon Neighbourhood Sanitation

Dettane begynte egentlig for et par uker siden. Eller, egentlig er det langt lenger siden enn som så, jeg veit ikke hvor mange generasjoner tilbake vi må. For to uker siden så kløpte jeg plenen på sedvanlig vis. Detta viset tør være kjent for de fleste, men for eventuelle nye lesere og eller tungnemme: Jeg løper og kløpper plenen. Og det var varmt så jeg gjorde det med bare sports-bh på overkroppen. Det uvanlige besto i at detta var en lørdag. Som de fleste nå veit kløpper jeg plenen på fredager, da jeg dette skoleåret har vinni i Lotto med undervisningsfri på fredager og behandling på Modum Bad. På den negative sida er det seksjonsmøte. Men med nyklipt plen og mentalt påfyll blir det ikke så hakkandes gærnt lell. Denna fredagen før lørdagen det skal snakkes om var det ikke kløppevær, tåka hang over åsen og det stakk noen regndrøpp. Så gikk det ikke likere enn at jeg måtte ut med kløpperen på blanke lørdags formiddagen. Men den var så blank at det gikk greit, jentene var I Langesund med Jørgen og sola skinte fra skyfri himmel. Det var noe mer trafikk på Badeveien enn på en fredag formiddag, og jeg syns ikke det var så kult å løpe rundt sånn som en gærning. Men, eller det vil si, det gjorde meg heller ikke så mye. For hvem har rett, jeg eller tjukkasene med robotklipper? Det er meg, så klart. Kleint og sånn blei det først nårn Kjell begynte å jobbe utved veien, han også. For så møttes jo vi i eninga. Han, korrekt antrukket i arbeidsklær med snekkerbelte og alskens verktøy jeg ikke kan navnet på, jeg svett og idiotløpende med kløpperen. Den første runden hilste vi, så lot vi som om vi ikke så hverandre, men det gjorde vi jo bortimot hundre ganger. I ettertid har jeg merka meg at det var en grunnmur han lagde den dagen. Av det solide slaget, men det er jo som å si at jorda er rund. I dag hørte jeg noe leven og trudde det var boreriggen til Brødrene Samuelsen som skulle gjøre grunnundersøkelser på jordet (mer om dette seinere hvis jeg skulle orke). Men nei. Det var det nye huset ten Kjell. Hus til søplekasser og kanskje postkasser. Med utskjæringer. Som sveitservillaene på Modum Bad. Eller Bjørnsons Aulestad.

Great expectations

Ja, nå trur jeg jeg kan pumpe opp sykkeldekka mine sjøl. Det blir det neste. Jeg kan i hvert fall prøve. Jeg ser ikke bort i fra at jeg gjør det i morra.

Bilder fra mammas pc og brødboksen

Pappa prater i et sett, jeg prøver å jobbe, det er jaggu ikke lett

- Du, Karin. Det er en ting jeg har tenkt på, åssen gjørn Arne det nårn er på tur og må drite.
Stillhet.
- Ja, åssen gjørn det a, når dem er ute, mån drite i buksa da.
Ikke noe svar.
- Det er i hvert fall helt sikkert, at det hadde ikke vært noe for meg å sitta i rullestol så urolig som jeg er i magan.

Ukeslutt

Jeg veit nesten ikke hvor skal jeg begynne. Forrige uke, det endte jo med cake pops og håndarbeidsmessige utfordringer. Jeg la strikketøyet i kassa mi og der ligger det godt. (Men hele greiene, lysten, ulysten, spennet mellom evner og ambisjoner, blussa litt opp igjen i går da Hjemmet kom med nytt strikkebilag. "Strikk ei lue på tre timer." Ja, jeg vil det, men åssen i all verden skal jeg klare det, hvem kan hjelpe meg, kan noen hjelpe?). Arbeidsuka tok til med foredrag for 16-åringane, Ungdom, seksualitet og grenser. Jaja, tenkte jeg på forhånd, fint om noen andre stikker innom og snakker med dem. Og sånn er det jo med alle ting jeg gjør, for en god idé, tenker jeg, tre uker og to uker og ei uke i forveien, det blir bra. Så, dagen før: Herregud, så jævli dumt, hvorfor fant jeg på detta, hvor reint ut sagt dum i hue går det an å bli. Så også nå. For, kan ikke de nok om sex, da, liksom, hvem kan mer enn dem, liksom? Aldri har noen generasjon kunnet så mye om knulling og vaginalorgasme og endetarmsåpninger. Kunne jeg ikke bare gitt dem noe arbeidsoppgaver, tenkte jeg, men ønska selvfølgelig  de middelaldrende damene fra BRIS varmt velkommen. Og de gjorde greia si, og jeg satt bakerst i klasserommet, og detta syns jeg var fint, mild, vennlig og skikkelig faglighet. For å gjøre en lang historie kort: For å ha god sex bør du være trygg, likeverdig og ha lyst. Tenk at det tok meg tjue år å skjønne det.

Så har jeg ferdigstilt turorienteringa, grilla, krangla, vært på turn, hatt med en ny unge hjem fra barnehagen, snakka om barokken, vært i Oslo, yadi yada. Jeg skal bare områ meg, så skal jeg skrive litt mer om livet i rederboligen i Hokksund. Og legge ut noen bilder. For mangt og mye er på stell i rederboligen. Trass i noe nedsatte funksjonsevner har de kamera som virker, kjøleskapet er stort og velfylt og renner ikke.

Å værra som andre, part 2, episode 16

Primeraen har fire dekk fulle av luft, jeg har et strikketøy liggandes, og jeg har prøvd meg på cake pops. Jeg nærmer meg, for å si det sånn. Men så har detta helsikes kameraet blitt ødelagt eller alt som vil vises på skjermen er "system error", dermed får jeg ikke dokumentert framskrittet verken på den ene eller andre måten. Men det er sant.

Om å gå tur i Geithus

Bakgrunn: Så har jeg hatt denne glitrandes ideen at vi skal gå tur med faren min på fredager. Vi kaller det parkinsontrim. Fredag og parkinsontrim. Fredag som er skeiv fra starten. Jeg sover til 7.20 og er glad til, så blir det kjør for å rekke barnehagen til 9, i hvert fall når vi skal ha det hyggelig og lese og de skal gå med badekåpe og tornerosekjole før de tar på ordentlige klær. Og det høyre bakdekket er så godt som flatt, og jeg kjører forsiktig, så forsiktig innover Øst-Modum, men er martra av dårlig samvittighet for jeg er ei mor som ikke setter sikkerheten i høysetet.

Anyways, seinere på dagen: Anna løper meg i møte, hu har regnbukse og kjole, det var ikke avtalen. Vi tar av gummibuksa, men så springer hu avgårde bak barnehagehuset. Ingrid får smokken, fokken, og er enklere. Jeg sier til Anna at vi ikke kan dra på tur hvis hu ikke tar på seg bukse og jakke. Det går på et vis. Vi vinker, og jeg er virkelig niglad for Fure barnehage, av alle ting jeg får til og ikke får til om dagen så er Fure barnehage bra. Svinger ut på Øst-Modum-veien. - Også sa jeg liksom des bobs, sier Anna. - Ja, sier jeg, men hva betyr det. - Des bobs, des bobs, sier Anna. - Ja, bebin min, sier jeg, men jeg skjønner ikke helt hva det betyr, kan du si det på en litt annen måte? - Få jajingen! roper Ingrid, jajingen min, jajingen. Jeg bøyer meg bakover, kjører middels uforsvarlig og klarer å fiske opp Ingrids raring fra gølvet. - Jajingen haj lue, jajingen haj lue, mamma. - Des bobs, des bobs. Jeg orker ikke mer, skrur opp volumet på radioen. Save tonight, we ll fight the break of dawn, come tomorrow, tomorrow Ill be gone. - Ej det jokkemusikk, mamma? Herregud, velsignede, elskede jenter. Det er mye biler utafor Geithus S-lag, men ikke mora og faren min. Jeg tar ut ryggsekken med bokser med byggrynsgrøt, som jeg slang sammen mellom Tornerose og Åkken Bom, og vi slår oss ned på krakkene rundt monumentet over Olav Werner, stemmen fra ønskekonserten. So it says. Det er sant. Han var i radioen i eninga. Jeg tenker vi er de eneste som har spist medbrakt byggrynsgrøt utafor S-laget i Geithus. Ingrid spiser, Anna plukker blomster og legger i ryggsekken, tripper. - Må du tisse, Anna? - Nei. - ER du sikker? - Men Ingrid skal ikke være med. - Jo, sier jeg, Ingrid kan ikke sitte aleine på benken mens vi går bak buskene. Ingrid sklir seg ned fra krakken og går tillitsfullt etter oss, Anna gjør utfall og dytter. - Nei, Anna, sier jeg med lys pedagogisk stemme i ferd med å bli tynnslitt, Ingrid er 2 år og skal ikke sitte aleine på et sted hu aldri har vært før. Annas tiss renner i en fin stråle ned mot Geithus jernbanestasjon, som naturligvis blir denne ferdens neste mål. Pakker halvspiste grøtbokser og styrter etter.

- Her vil jeg faen ikke gå, sier pappa. Setter ungane i  bilen og kjører til Rolighetsmoen. Pappa virker motivert, i hvert fall leiern Lizzie og subber foran. Veien deler seg, vi går til stranda. Så har jeg rota rundt i Vikersund i hele sommer, så er det den stranda her! Flytebrygge, do, sand, alt en enslig tobarnsmor kan begjære. Men stien rett forut er smal, og mamma og Anna snur for å se etter noe bedre for rullestolen. Pappa og jeg subber fram i krattet. Jeg har meisen på ryggen, men bærer Ingrid i arma mine. Ingrid holder hardt rundt halsen min - Du er en søting, sier jeg. Krattet blir verre, sølete er det og. - Delinga er rett foran her, sier pappa, bruene og. - Ja, sier jeg. - Blire av mora di a, sier pappa.

Vel ute av krattet er pappa sur og utslitt, men det ekke en luksus vi andre kan unne oss. Mamma, jentene og jeg går gatelangs i Geithus. - Førstemann til å se ei katte, sier mamma, førstemann til å se ei skjære. Vi hører eselet i Geithus skryte, det er fint på en rar måte. Ellers syns jeg ikke det er så fint i denna byen. Evig nostalgisk og melankolsk som jeg er vil jeg ofte være og bo der jeg ikke er og bor, men her vil jeg ingen av dela. Bra det. Og det er bra å se bilen igjen, sette Ingrid i setet. Jeg gir a resten av grøtboksen og puster ut, jeg er berga. Anna er i mammas bil, leiter etter noe godt, jeg går for å hanke a inn.- Mamma, jeg må bæsje, sier Anna. Helvete, sier jeg ganske lavt.

Bildet er fra en tidligere, festlig anledning.

Sommeren 2014. Å komma hjem.

Jeg kommer hjem stadig vekk nå. Til alle døgnets tider, har jeg lyst til å si, og i en hel rekke luner kamuflert som tipp-topp, fantstisk å se dere alle igjen. Rotete er det uansett. Det er ikke sant, dessuten har jeg bestemt meg for å være raus. Jeg har vært borte et døgn og kommer hjem til vaskemaskinkjøret, del 2, dag 6. Hele vaskemaskinhistorien skal jeg ta en dag jeg har tid. Hjelper Jørgen å få en vaskemaskin ned fra hengeren, pakker jentene i bilen og kjører. Nå har vi fire vaskemaskiner i gården, jenter, sier jeg på vei ut av gården, tenk det. Vi drar på stranda ved hotellet. Jentene får på seg badedrakter og spretter rundt, jeg bygger i sanda og sitter på madrassen rett ved. Fjorden er full av folk i båt, på sånne dager slår det meg at Vikersund faktisk er et sommersted, et sted ved fjorden, det er mange her som driver hardt med båtliv.