(Hele denna byggeaffæren, det er noe uvirkelig over det. Samtidig er det selvfølgelig reelt, gravemaskinen står i vintermørket utafor, hagen som et krater rundt. Men det er over et år siden jeg vasa rundt huset med Trine Bjørn og målebånd og Ingrid på ryggen. Og både Jørgen og mamma mente noe, så klart, og jeg hang ikke med og forklarte feil og måtte på flere møter med tegneren i huset hennes, i hvert fall ett. Også kom Bygdesnekkeren: Ikke som en virvelvind, men han var raskt på pletten med anbud og barnetekke, det ga tillit. Også sto det bom stille (hvis vi ser bort fra tre helsikes hektiske dager i høstferien da jeg spana på naboer jeg ikke visste vi hadde for å få underskrivi nabovarselet). Jeg hadde lissom glømt det, svarte resignert og unnvikende når folk spørte om bygginga. Men så med ett, som et Blucher opp Drøbaksundet, en dag sto graveren og rørleggeren på tunet. Den første dagen traff de vann på jordet, helt uforutsett, det skjedde fra tid til annen, sa sjefen, VVS-ingeniøren, det var 10 000 ekstra raske med en gang. Ellers så er det Jørgen som tar seg av den daglige kommunikasjonen.) Onsdag måtte jeg ut i låven for å smøre ski.
- Dere må få dere en hest, sa rørleggeren. - Jentene får vel bli litt større først, sa jeg. - Jeg har nordlandshest, jeg, helt suverent, sa rørleggeren, jeg rir på n sjøl og jeg. - Jeg har gått litt hos a Hanne Wiger og ridd på islandshest, sa jeg. - Å, ja, da er du frelst på dem du, da, sier rørleggeren. - Dem er noe veldig flokkdyr, hvert fall, sa jeg. - Nei, sånn ekke min, sa rørleggeren, han bare går på. Men jeg hadde en welsh, nei, fy faen. Jeg snakka med ei dame om det, jeg, Sverre sa a, fortell meg historien din. Hesten oppfører seg som om jeg har gjort n noe vondt, sa jeg. Sånn var historien hennes og. - Å, sa jeg. -Dem er avla for utstilling, veit du, gemyttet blir ikke godt av det. Bo tel sånn a, gitt, og ikke ha hest. Det blir for dumt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar