Myrlegging av Slottsplassen

Her forleden hadde jeg gleden av å besøke hovedstaden. Jeg var på vei over til beste vestkant for å delta i en quiz. Denne quizen vedkommer ikke historien. Sammen med noen venner passerte jeg Slottsplassen. Er det sand, sa jeg til Nina, ja, sa Nina, er det ikke stygt? Og noe petimeter er jeg ikke, men denna sandhaugen av en Slottsplass fant jeg utiltalende. Slumsete og tilfeldig var orda som rant meg i hu, litt sand her og litt der, rød, strødd utover brosteinen, mens sjølve plassen bukta seg etter sandas forgodtbefinnende. De skal visst gjøre noe med det, sa Nina. Jaha, sa jeg, skal de asfaltere da? I det samme sto det klart for meg hva som straks burde gjøres. Myr, formelig ropte jeg, det eneste naturlige er å anlegge ei myr! Nina så med en gang de samme fordelene som meg. Så kunne folk fått utdelt et sett gummistøvler og et lykke på reisen. Og hvis denna Stoltenbergen følte seg så pigg, så kunne´n vel i jøssenam sykle over. Også detta reint ut sagt unaturlige og sjuke rennet av biler under statsbesøk hadde vi vært kvitt.