Forrige onsdag i Kaggen

Så orker jeg ikke Bergsjøen igjen, men løpe må jeg jo, relativt langt og. Eller, jeg har lyst til det, det er bare tungt å komma (kløyvd infinitiv) i gang. Men det det, stort sett, aldri er noe tull med er å løpe. Wigdalens hester står i regnet. Jeg løper forbi øst-europeerne i bakken og forbi prakteiendommen til Stenbro, men jeg svinger ikke inn på Moane, i steden løper jeg gjennom badet og neri Kaggen. Jeg løper lett, jeg er kjent for det, det hender jeg tenker det og, mest i oppoverbakke og særlig på ski, lett og fin, tenker jeg, lett og fin. Men det er mye som ikke er så lett. Og rett som det er sklir jeg på brua. Jeg slår meg og tenker at jeg kommer til å få et stort blåmerke på den ene rumpeballen. Hvem skal se det blåmerket, tenker jeg, kaver meg opp, lister meg over resten av brua. Den har vel et navn, denna plassen her og, jeg kallern Surdalen. Jeg tisser i grøfta og gidder ikke gjømme meg. En gang har Jørgen sett noen som har liggi sammen borti her (for et idiotisk påfunn), men stort sett er det ikke folk her. Men mye søppel. Jeg lurer på det, om ikke dissa spiseforstyrra folka på Modum Bad går til Vikersund og kjøper mat og eter og slenger fra seg før dem kommer fram, jeg syns å ane en sånn søplesone rundt badet, omtrent fra travbanen og altså bort i Kaggen. Etter ei stønn munner Surdalen ut i Grava (Serr. Det er skilta Grava langs fylkesveien). Det er som å komma ut på baksida av sola, skyggint, helt like arbeiderboliger (har det jobba så mange her inne?, med kraftverket?), skikkelig kjipe hus, rotete rundt veggane, så klart, og hester, en hel del hester som står i ei sølete, skråning. Det er som å komma ut i den fattige enden av Andeby, der folk er magre og dratte i ansiktet, og jeg tar meg i å lengte til Katfoss, da veit du, lissom at det er mer moro i Katfoss. Men det er så underlig med det. Som Klatremus sier, en dag er man mett og neste dag er man like sulten igjen. Og før dagen er omme sitter jeg i et stabbur, fylt, ikke til randen, bare helt passe smakfullt (i den grad noe kan kalles smakfullt når man pusser opp stabburet for 1,4 mill.) fylt av åklær, plater og bøker som i akkurat tilstrekkelig grad demonstrerer kulturell og andre former for kapital. Fossen, som verten nevner både en og tre ganger, suser og bruser akkurat passe beroligende på utsida. Jeg har dusja helt i fred. Jeg har oppdaga at Cohens Take this waltz er en variant av et Lorca-dikt. Jeg er ganske veltilpass. Og det kommer dager på rekke og rad etter denna og, på akkurat samme viset, visvasviset.