Anna er sjuk. Virker adekvat, sier Varilden, men skriver ut en resept. Vi raser bort på apoteket. Bare en foran oss i køen og sju damer på jobb, bra. Men hu ene er opptatt med å skrive ut lapper og hu andre bare snakker om drops, deler ut smaksprøver, denna dropsen er nemlig både svak og sterk. Og to av damene står i kassa for ikke-reseptbelagtheter, det er det jo ingen som skal ha, damene småprater og koser seg. Neinei, vi står der og stamper. Går det bra, jenta mi, sier jeg, er du trøtt. Anna har bobledress, voksipose og ullteppe over seg, arma står rett ut. Vi triller rundt i den grad det går an. Gavetips, smågaver, kalendergaver, gaver til han og henne og til de minste og de over 65, det er oss. Vi har fått lærlingen, hu som skreiv ut alle lappene som ingen skulle ha. Jeg legger fram resepten. Hu må ha hjelp. Farmasøyten kommer og forklarer. Lærlingen henter mikstur, skriver ut lapp, settern på. Farmasøyten skal bare signere, men bråstopper. Denne er jo med lakris, sier farmasøyten, det er jo en helt annen dosering. Kan jeg ikke bare blande det ut, sier jeg håpefullt. Langt i fra, farmasøyten må ringe legesenteret og høre hva legen har ment. Nå er vi snart ferdig, Anna, sier jeg, vi skal hjem nå. En slek må du ha, sier dropskvinnfolket, ta en slek. Jeg ser bort, opp på veggen: Tørr i munnen? Det finnes råd - spør oss. Jeg snur meg bort, ser ut: Har du husket røkelse? Jeg går da for faen ikke på apoteket fordi jeg er tørr i munnen eller vil ha røkelse, jeg skal ha medisin til ungen min, nå! Det er telefontrøbbel hos legen, sier lærlingen.
På generell basis er ikke jeg gærn etter valgfrihet. Men det nye apoteket i Vikersund trur jeg blir bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar