Whether I shall be the hero of my own life

or whether that position be held by anyone else these next pages must show. Sånn omtrent lyder åpninga på Huckleberry Finn. Jeg syns det er fint, ikke smålåtent, et digert anslag er det. Om meg sjøl kan det sies at det går litt opp og ned. En gang gikk jeg på ski hele tida og var Berit Aunli og Brit Pettersen og Anette Bøe. Anette Bøe var forresten litt i gærneste laget. Inne mima vi etter Grand Prix-kasetten. Men så kom ungdommen og 90-tallet og ironien og relativismen og lenge sto jeg helteløs, for hva var egentlig bra, liksom? Men så tok det seg opp. Nå vasser jeg jo i dem, det er Nansen, ja, det er og blir Nansen, han ekke noe døgnflue. Men ei stønn var jeg jo gærn etter først Justin Timberlake, så vekselvis Lars Bystøl og Johnny og OnklP, det har lagt seg. For å si det sånn, som vi sa i 2005. Jaja. Elvis og Thure Erik Lund er også stayere. Prøysen. Åge, så klart. Og Don Draper. Men han er ikke virkelig.