Vi pynter oss med ved

I dag baker jeg biscotti, italienske kaffebrød må vite, går det bra, nei, eller det blir etandes, helt sikkert blir det det, men var det plunder, ja. Og jeg har vært på biblioteket og lånt andre bind om Peppa Gris og tredje om Miffy og lest første stubb av Ole Robert Sundes var det Selvomsorg?, herregud. Så gikk jeg hjem så fort jeg kunne, det vil si jeg var innom Nærsenteret, og jeg var sur, for jeg blir det, jeg kjenner at faren min noen ganger har rett i noe ("Sinnet mitt blir så bittert når det er så kaldt"). Å gå her, gå hjem i dissa øde gatene, å gå så fort jeg kan fordi det er minus tjuetre med øya nedi lua på denna måten, jeg blir bitter. Men det var ingenlunde det det skulle handle om, interiørblogger som jeg har blitt. De siste dagene har jeg hatt utallige forespørseler fra folk som vil pynte med ved, samtidig føler de seg grunnleggende usikre. Så jeg går til kilden, vedpyntens far, Jørgen, åssen pynter vi med ved, sier jeg. Stabler og hauger, sier Jørgen, blandingsved, innslag fra rivningstomter. Hvor, sier jeg. I stua, sier Jørgen. Blir ikke det vanskelig å¨komma fram, sier jeg. Inntil veggane da, sier Jørgen, blir rustikk, som kommer av rusk.